Ungdommen ter seg kristelig

Uten tro på noe større enn seg selv, kommer de hjem i «kristelig» tid. Ungdommen deltar på «kristelige» ungdomsaktiviteter i helgene, som håndball og friidrett. Foreldrene sier at de må slappe mer av, ta fritid. Men de har ikke tid, da blir de jo ikke kirurger med fortid som eliteutøver i langrenn innen de fyller 30. Og det er vel en plikt å bli best til alt?

Derimot mangler de et nådefullt blikk fra Gud i ryggen. Eneste publikum er nådeløse følgere på Instagram og Facebook.

LES OGSÅ: Dette er hverdagsintegrering

Fråtsing i selvdyrkelse

I Morgenbladet forrige uke sammenlignet forsker Asle Toje ungdommen med haugianere. Jeg er uenig. Haugianerne formidlet måtehold. Ikke for mye, ikke for lite. Ungdommen bedriver en fråtsing i selvdyrkelse som ikke stopper før de har oppnådd det uoppnåelige – å bli perfekt.

Som en tenåringsmor med fortid som tenåringsopprører sa til meg: «Tenåringen min er så skapelig at jeg blir irritert. Vi så på ungdomsserien Angela (My So Called Life, anno 1995), de ser på The Kardashians!»

For dere som ikke lar dere lede inn i fristelse via linker til kjendis.no er Kardashians en familie hvis eksistens handler om å overgå hverandres selfies og kritisere hverandres hår. Til og med far i huset prøver å bli en perfekt dame. De yngler ivrig frem neste generasjon. Føder og former små speilbilder av seg selv.

Schau er sannspådd

Jeg intervjuet Kristopher Schau for en del år tilbake. Han fortalte om hvordan han fikk et glimt av fremtiden gjennom forfallsprosjektet han viet sitt legeme til i en uke i 2001. Raskt oppsummert: «Alle kroppsverdiene ble jo dårligere, både kolesterolet og blodkvaliteten. Det eneste som ble bedre var sædkvaliteten. Det viser jo at det er de som vier livet sitt til World of Warcraft som skal ta over verden.»

LES OGSÅ: Schaus evangelium

Schau er sannspådd. Det er denne fremtiden vi lever i nå. «Sønnen min er snill og flink. På fritiden spiller han stort sett data, og han er alltid perfekt på håret», sier en venninne om sin 13 år gamle sønn.

Det er blitt mindre vold blant ungdom. Den har flyttet inn i det virtuelle rom hvor de trener til voksenlivet ved å bombardere verdens land og riker sønder sammen uten å se ofrene. Så studerer de seg flittig til maktposisjoner i samfunnet. Hva om opprørsalderen kommer når de har atombombeutløseren mellom hendene? Takke seg til slåsskamp i skolegården.

Et annet katastrofesymptom jeg med bekymring registrerer er at ungdom er blitt åpne overfor foreldrene sine. De forteller alt til dem! Nok en tenåringsmor uttalte: «Datteren min tror ikke at hun kan klare seg uten meg.»

LES OGSÅ: – I dag søker vi ikke lenger frelse, men god helse

Medskyldige foreldre

For å snu litt på det: Kan foreldrene være medskyldige? De som sitter ved Facebook-vinduet og ser gjærbaksten til venninnen heve seg perfekt i ovnen? Familien stilles opp med linjal og fotograferes rundt designerbordet. «Etterpå går min flinke lille Olemann i gang med leksene. Jeg er så stolt!», skriver de, med tre hjertetegn. Selv har ungdommen foreldrene i bakhodet når de bygger opp sitt eget Instagram-jeg og skriver elskelige meldinger på mors vegg.

Men det er klart, dette manipulerte, retusjerte jeg-et holder ikke når de ankommer skolen uten favorittfilteret. Halvannen time med sminking på badet kan ikke måle seg med Photoshop. De ringer hjem til mor og gråter.

Når de selv skal føde, slipper de nyfødte dette presset. Da har de unge mødrene benyttet alle bioteknologiens muligheter til å få ferdigpyntede Kardashian-kloninger.