Ukens i-landsproblem

Jeg hadde en tidlig frokost på et hotell av den typen som har vask på rommet og toalett og dusj i gangen. Enkelt, trangt, sjarmerende — og selvfølgelig alt man trenger.

Da jeg som den første kom ned i spisesalen om morgenen, innså jeg at det var her ressursene var brukt, ikke på rommene. Smakfullt og praktisk, og dessuten en frokostbuffé som ble besøkets store overraskelse.

LES OGSÅ: Ensomheten er det dypeste fellesskapet

Det lange bordet var så velfylt at det ikke fantes et eneste ledig sted å sette fra seg tallerkenen mens jeg skar en skive av surdeigsbrødet.

Etter et mislykket forsøk på å holde tallerkenen 
med ene hånden, og skjære brødet med den 
andre, kapitulerte jeg og gikk en ekstra runde ned til ­bordet med tallerkenen.

Jeg hørte meg selv utstøte et lett stønn, og 
greide ikke å stanse tanken: «Slik er det ofte på hotell. Rart at de ikke tenker på sånt når de ­
dekker på.»

I samme øyeblikk ringte en bjelle i hodet mitt, 
og jeg hørte ordene «ukens i-landsproblem», et 
sted der inne. Jeg ble litt ubekvem. Etter hvert 
innså jeg at denne hendelsen kan stå som en 
liten ­hverdagslig påminnelse om en reell fare som truer.

Jeg kjenner en spesialist på infeksjonssykdommer. Han fortalte nylig at man nå snakker om en virussykdom som er alvorligere enn influensa. Han kalte den afluensa, og sa at det betyr overflod.

LES OGSÅ: Jordens fotavtrykk er dypere enn du aner

Livet i vår del av verden er på en måte selvforsterkende. Mye vil ha mer — helt uten at man merker det.

Det er ikke bare ting som fyller livet vårt, men også aktiviteter, kontakter og mye annet. Ingen ting av dette behøver å være skadelig i seg selv. Problemet er at et liv ikke har plass til absolutt alt. Før eller senere blir det fullt, og når det ikke finnes noe sted å legge fra seg ting, må man bære alt sammen selv. Hele tiden.

Kanskje er dette overflodssamfunnets for­bannelse: Vi har alt, men det er også alt vi har.

Og likevel: Hvem av oss vil ikke ha et liv som 
er fylt opp? Hvem vil ikke være etterspurt, i ­
sentrum sosialt, i midten av et omfattende kontakt­nett? Og når noen spør hvordan man har det, hvem ønsker ikke å kunne svare at livet er fullt av ­gjøremål?

LES OGSÅ: Tenker nytt om det vi kaster fra oss

Jeg tror en av livets store utfordringer er å holde noen rom åpne i kalenderen og livsstilen sin. Å la være å fylle dem med noe. Risikoen ved hele tiden å legge til nye gjøremål, er at man gjør stadig mer, men opplever stadig mindre.

Vi har syknet hen i afluensa, og den sykdommen går ikke bort av seg selv. Den helbredes gjennom den daglige, harde innsatsen det innebærer å velge bort, si nei og begrense.

Kanskje ikke en kur å le seg i hjel av, men hvis den redder livet ditt, kan den likevel være verdt å holde ut.

Thomas Sjödin er forfatter og pastor. Hver fjerde fredag skriver han i Vårt Lands spalte "Gjesten".