Trump i Nationaltheatret

Nationaltheatret åpnet teater­sesongen på hovedscenen i ­januar med Giovanni Boccaccios middelalderverk Dekameronen. Syv av verkets totalt 100 fortellinger ble iscenesatt i et lekent og ­fysisk scenespråk. Blant de første som dukket opp på scenen,­ var Donald Trump – spilt av Anders Mordal, uten hentesveis, men med gjenkjennelige gester. Rett nok handlet historien om en rik og overmodig mann, og rett nok ble Trump tatt i ed som president bare dager før premieren og verden var full av ham. Men likevel.

Et par uker senere hadde ­Eugene Ionescos Kongen dør premiere i Stein Winges regi ved samme teater. Det var ­ingen Trump-parodier denne gangen da kongen, en overmodig mann som har styrt både seg selv og ­riket til grunne, møtte sin skjebne­ i dette absurde dramaet. Men i programmet var regissøren intervjuet og prentet inn Kongens klare paralleller til Trump, som om vi ikke forstod det selv.

LES OGSÅ: Møter pesten med fortellinger

Kakkel

I Bergen befolkes Den nationale scene for tiden av ­høner i stykket Danny og den store fasanjakten. Også her har Trump fått sin plass, denne gangen i hønsegården. Hønene hermer etter Trump når de er misfornøyde eller skryter av seg selv. Barna sitter som spørsmålstegn og de voksne ler.

Dager før inntok Don Juan hovedscenen ved Nationaltheat­ret. Hovedrolleinnehaver Anders­ Baasmo Christiansen bruker ikke teskje. Han bruker gongong. I hans lange programtekst «Kampen om sannheten», som i sin helhet kan leses på Nationaltheatrets nettsider, tar han for seg politikere og medier, unnfallenhet og klikkhysteri. Blant annet. Første referanse er naturlig nok Trump. «Hva skjer når sannheten blir tatt som gissel av språket?» spør Baasmo Christiansen. Og videre: «Er språket egentlig kun vårt fremste verktøy til forføring?» Artikkelen er lesning som kan gjøre en svett, men ett skal Baasmo Christiansen ha: Han treffer noe i sin Trump-tolkning.

Don Juan er den eneste av de nevnte forestillingene som har klart å si noe relevant om faren ved passiviteten Trump fremkaller. Forestillingen ønsker å rette søkelyset mot det urovekkende i Vestens voksende apati – hvis vi velger å forfølge den tanken sammen med forføreren.

LES OGSÅ: Hvorfor blir man født hvis det ikke er for bestandig? spør kongen.

Årvåkenhet

En parodi uten tilstrekkelig brodd gjør lite ­annet enn å bygge opp under vår gjenkjennelige oppgitte humring over Trump. Vi tegner ham i det samme bildet som ble gjort i hele valgkampperioden: Som en dust vi kan le av, en fyr med latterlig hårsveis. Og med det holder vi avstand til det virkelige problemet: Hvordan Trump kunne komme til makten og hvordan Vesten ikke skjønte mekanis­mene som brakte ham dit før det var for sent. Valgnatta var som å få et vitnemål med karakterer godt under middels slengt i 
fjeset.

Skal Donald Trump virkelig få innta teaterscenene i en parodisk gapestokk? Er ikke Trump-­referanser i tide og utide med på å redusere et verk? Eller, om ikke annet, til å redusere vår årvåken­het?

LES OGSÅ: Don Juan har mistet draget

Tenke selv

Vi trenger teater som skarpt sier noe om vår egen passivitet, og som kan si noe om blindsonene som gav Trump fart. Åpne øyne trengs når sannhet ikke lenger er hva det var. Blikket bør rettes mot oss selv, og det er der teateret bør kjenne sin oppgave. Don Juan gjør det et stykke på vei. Uten nødvendig brodd blir parodien, god eller ikke, bare et billig poeng.

Vi klarer å tenke selv, får vi tro.

Karen Frøsland Nystøyl er ­litteraturkritiker i Vårt Land og scenekunstkritiker i NRK.