I pledge allegiance to the Flag of The United states of America and to the Republic for which it stands, one Nation under God, indivisible, with liberty and justice for all.
Jeg er norsk. Det vet jeg fordi faren min, moren min og besteforeldrene mine var norske (vi snakker sild, poteter og gammalost). Dessuten er jeg nesten blond, jeg har bunad og gråter når jeg hører Inger Hagerups «Aust-Vågøy». I tillegg kan jeg en del om norsk historie og politikk, og jeg har oversikt over hovedprinsippene i norsk lovverk.
Jeg er fotballtrener for ungene, selv om jeg ikke kan noe om fotball, og svarer «bra» når folk spør meg hvordan jeg har det. Jeg er jevnt over takknemlig, men selvsagt klager jeg en god del, særlig over mannen min til venninnene mine, selv om han er veldig fin. Jeg liker rakfisk og ribbe. Dette er bare et lite utvalg av det som gjør meg norsk.
LES OGSÅ: – Jeg vil heller være naiv enn avvisende
Avgjørende for Norge
Det sier seg selv at noen som er oppvokst i, la oss si Syria, vil ha problemer med å levere norskhet etter slike kriterier. Heller ikke barna deres, selv om de blir født og vokser opp i Norge, kommer til å bli norske på den måten jeg er norsk. Vi har allerede mennesker som er født og oppvokst i dette landet, som har tatt utdanning og jobber her, som følger norsk lov og betaler skatt, men allikevel ikke føler seg norske.
I Norge er det bred enighet om at vi skal kontrollere grensene og innvandringen. Men Norge kommer uansett til å bli et mer mangfoldig samfunn i framtiden. Det er en trend vi ser i hele den vestlige verden, som har flere årsaker. I tillegg til krigen i Syria, har vi de enorme økonomiske forskjellene mellom sør og nord. Europa og Norge har en raskt aldrende befolkning. Uten innvandring kommer vi til å bli veldig mange gamle, sammenlignet med folk i arbeidsfør alder. Uten innvandring vil samfunnene våre ikke lenger være bærekraftige.
Større mangfold er en utfordring for ethvert samfunn. Å anerkjenne at integrering ikke er lett, er ikke det samme som å være mot at mennesker skal få komme. Men det er avgjørende at vi identifiserer utfordringene migrasjon fører til, slik at vi kan møte og løse disse utfordringene så raskt og godt som mulig.
Jeg vil trekke fram et slikt område. Norge er i dag et av de landene der vi har høyest tillit. Vi har tillit til hverandre, til myndigheter, til skole, politi og skattevesen. Denne tilliten, den sosiale kapitalen, er en enorm verdi. Både i livskvalitet for hver enkelt av oss, og i kroner og øre for næringslivet og samfunnet.
LES OGSÅ: Nordmenn vil ikke kutte velferd for å hjelpe flyktninger
Utvider og forandrer
Mangfold er en utfordring for tilliten. Vi har ikke samme tillit til dem vi ikke ser på som en del av oss. Nå er tillit ganske seiglivet, så det er ikke sånn at den kommer til å bli borte over natta. Men det er helt avgjørende for at Norge skal være det gode samfunnet i framtida som det har vært og er for oss.
Skal vi lykkes med det, kan ikke det å være norsk være forbeholdt slike som meg. Nesten alle barn i USA hilser flagget hver morgen på skolen. Før syntes jeg amerikansk flagghilsing på skolen var et uttrykk for selvgodhet og ubehagelig nasjonalisme. Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk vite at amerikanernes troskapsløfte ble skrevet av en sosialist på slutten av 1800-tallet, og innført i skolehverdagen på begynnelsen av 1900-tallet i en periode med svært stor migrasjon. Som et integreringstiltak.
Man kan mene mye om USA, men når det gjelder innvandring og inkludering har de fått til ett og annet. I begynnelsen var det i all hovedsak mennesker med røtter i England som bodde der. Så kom nederlenderne, tyskerne, og de russiske jødene. Så kom skandinavene, nå kommer mexicanerne. Det har ikke vært, og er ikke, lett. De som kom først har hele tiden sett på de som kommer etter som en trussel. Men det USA har gjort, igjen og igjen, er å utvide og forandre på hva det er å være amerikaner.
Når vi om 30 år ser på barna til dem som kommer fra Syria i dag, er det avgjørende at vi ser på dem som våre barn, som en del av vårt norske vi. Da må det å være norsk bli noe annet enn det er i dag. Det må være basert på felles verdier, på plikter og rettigheter. Ikke på besteforeldre, hvilken mat vi liker eller hudfarge. Det kommer ikke til å bli lett, men det er mulig. En daglig fellesseremoni i skolen, stedet der alle barna våre møtes, er et godt sted å begynne.