Trosformidleren

Selv om Karsten Isachsen sluttet i prestestilling for 30 år siden, var det prest han var hele sitt voksne liv. Han så seg selv først og fremst som forkynner, både når han skrev bøker og holdt foredrag.

Innom NRK

Allerede som teologistudent på Menighetsfakultetet og siden som prest i Ullern var han aktiv – og kjent – som formidler. Han sto sentralt i kristent ungdomsarbeid i Oslo, der han var vokst opp. Han var også en kort tid innom NRKs barne- og ungdomsavdeling.

Min mor sto i sin tid på for å få opprettet en kommunal prestestilling i Hol i Hallingdal i 1974, og det var stor glede da man fikk Karsten Isachsen i stillingen. Han kjøpte like etter Eivindsplass i Skurdalen, og det har vært hans hjem og base for arbeidet siden. Der viste han stor gjestfrihet, og bygde etter hvert opp et ko nferansesenter mange har hatt glede av. Etter noen år ble han stiftskapellan i Tunsberg.

LES OGSÅ: Karsten Isachsen død, 71 år gammel

Utradisjonell form, klart budskap

På Eivindsplass drev han også med sau, og jeg husker gudstjenester i Ustedalen kapell der Karsten sto i fjøsstøvler under prestekjolen og man tydelig kunne fornemme eimen av sau ved alteret. Men det passet jo godt for en hyrde.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Jeg husker også gudstjenesten i samme kapell da Karsten holdt prekenen «Gjester som ikke vil gå». Det var en preken man ikke fort glemmer, i sin utradisjonelle form og klare budskap. Det ble også tittelen på den første av hans til slutt 35 bøker. Isachsen var en fornyer av prekentradisjonen i Norge, og bøkene solgte i store opplag.

Han hadde en spesiell evne til å nå fram til folk i kirkens ytterkant, både med prekener, bøker og i samtaler. Han var også en stor humorist og samler morsomme formuleringer. Spalten «Dagens Karsten» med hans fyndord har holdt det gående i Hallingdølen i flere tiår.

SE VIDEO: Karsten Isachsen om å leve med sykdommen

Folkelig formidler av tro

Da Karsten Isachsen omsider fikk Petter Dass-prisen i Vårt Land, sa han at han ikke hadde trodd han noensinne ville få den. Han var en selvsagt kandidat til prisen i mange år. Knapt noen har bedre fylt statuttene om å være en folkelig trosformidler.

Så gikk det plutselig opp for oss at det kanskje kunne bli for sent. Vi rakk å gi ham prisen for 2014. Da var han optimistisk og trodde han skulle få virke enda noen år. Dessverre gikk det ikke slik. Vi er takknemlige for det vi fikk gjennom ham.