Trenger vi å elske kroppen vår?

En ny trend i USA prøver å bekjempe kroppspress og idealer på avveie gjennom å oppfordre kvinner og menn til å tenke godt om sin egen kropp. Under emneknaggen body positivity – kroppsbegeistring – publiseres det vidt og bredt kropper vi ikke er vant til å se på skjermer: Tjukke, rare, hårete og arrete kropper.

Alle bør elske sin egen kropp, slår aktivistene fast. Det spiller ingen rolle at man ikke oppfyller idealene om den sunne, sterke, vakre kroppen. Det viktige er å elske kroppen sin og være stolt av hvordan den ser ut.

Mer av det samme

I utgangspunktet heier jeg på alle tiltak som for­søker å utvide dagens kroppsidealer. Jeg synes det er flott at folk kan finne det vakre i rynker og folder. Det er bra at vi får eksponert flere typer kropper, når det en gang er slik at overflaten teller.

Likevel er body positivity et uttrykk for mer av det samme. Kravet er endret, men det er fortsatt stort, og det er fortsatt orientert rundt utseende: At kroppens overflate har stor betydning i vår kultur kritiseres ikke. Snarere forventes man å forsyne seg selv med et helt annet ideal enn samfunnet rundt. Det kravet er ikke til å bære for de fleste av oss.

Jeg er lat, arrogant og smålig

Vi skal akseptere den vi er og være glad for det Gud har gitt oss. Men hvis vi overfører kravene fra de kroppsbegeistrede til andre sider av vår menneskelighet, hvordan ser det ut da?

Kravet om å elske egen kropp må jo også bety at vi skal elske vår egen person.

Men da er jeg også forventet å elske mine dårlige karaktertrekk: at jeg er lat, arrogant og smålig. Det gjør jeg ikke.

Og sant og si tror jeg ikke verden har godt av at jeg hver dag stiller meg opp foran speilet og sier til meg selv at jeg er perfekt, verken i mitt ytre eller mitt indre. Jeg er ikke perfekt, og jeg bør ikke tro at jeg er det.

Du er du og du duger, synger barnekorene. (...) Men det er også sant at vi ikke duger.

Sluntrer unna

Du er du og du duger, synger barnekorene.

Du er god nok, sier selvhjelpsindustrien.

Gud elsker deg som du er, sier prestene.

Det er i og for seg sant alt sammen, i et visst monn. Men det er også sant at vi ikke duger. Det er sant at det ikke er godt nok når jeg sluntrer unna og lar andre ta støyten. Det er sant at Gud ikke ønsker at vi skal være tilfredse med oss selv når vi ødelegger for andre.

Guds kjærlighet er ikke basert på vår egenkjærlighet. Den er ikke basert på at vi er gode nok, pene nok eller klarer å trasse vår tids idealer.

Brist

Det finnes en brist i virkeligheten, og ingen sider av den er spart. Kroppene våre har også forlatt Edens hage. Skjønnheten har fått revner.

Aftenpostens ­originale stemme, TegneHanne, skrev innsiktsfullt om dette tidligere i juni: Å synes at man ikke er pen er et tabu i vår tid, selv om det er sant.

Skjønnhet er et kulturelt betinget hierarki, og dermed ligger det i ­sakens natur at alle ikke er like vakre. Det er baksiden av at idealer i det hele tatt finnes, og vi klarer ikke å snakke om det.

Kjærlighet viktigere enn idealer

Jeg har strekkmerker etter graviditeter. Jeg synes ikke det er spesielt fint, men jeg bryr meg ikke noe videre om det. Det vil jeg gjerne få lov til å fortsette med. Jeg vil slippe å elske strekkmerkene mine. Jeg kan leve godt med dem og meg selv likevel.

For kjærligheten er viktigere enn idealer. Alle som har opplevd å elske noen – et barn, en kjæreste, en venn, en hund – vet at kjærlighet skjer like mye på tross av som på grunn av. Kjærligheten kan erkjenne at nesen er skeiv eller egoet stort, men like kjæresten likevel.

Den nåden vi møter våre elskede med, gir oss glimt av den nåden Gud møter oss med. Guds kjærlighet er ikke basert på vår egenkjærlighet. Den er ikke basert på at vi er gode nok, pene nok eller klarer å trasse vår tids idealer.

Derfor heter det ikke positivitet, men nåde. Det er det vi trenger: Kroppsnåde.

Åste Dokka er seniorrådgiver for Bispemøtet i Den norske kirke