ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Tre Fadervår i 
én generasjon

«Klåfingret teologi», er Kjell Arild Pollestads dom over siste versjon av Fadervår.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Foto: Lars O. Flydal
Kommentar

På norsk er det blitt stadig vanskeligere å «kunne sitt Fadervår», som det het den gang bønnen gikk i arv fra slekt til slekt med 
en ordlyd som i seg selv signal
iserte at dette var gammelt arvegods­.

Vissheten om at våre tipp­oldeforeldre ba den samme bønnen, bidro til å gi ordene en egen tyngde og høytid, og selve den språklige rytmen gjorde den lett å huske.

I dag er det bare vi katolikker som har bevart den nedarvede formen av Herrens bønn, men tok vi en rundspørring i befolkningen, ville det nok vise seg at den fremdeles var den oversettelsen de fleste kunne utenat, også blant protestanter og hedninger. Den er en del av kulturarven.

De fleste av alle dem som har glemt den, kan heller ikke de nye versjonene. De fester seg heller ikke like lett til minnet, «umusikalske»­ som de er.

For å lese innholdet på vl.no trenger du et abonnement. Allerede abonnent? Logg inn

Få tilgang nå! Prøv oss gratis

  • Tilgang til alt vårt innhold på vl.no.
  • Tilgang til morgendagens avis allerede 21.15 kvelden i forveien som e-avis
  • Etter 3 uker stopper abonnementet automatisk.
  • 
Du får etter endt prøvetid et spesielt godt tilbud på et Vårt Land-abonnement

Prøv oss i 3 uker gratis Eller se flere alternativer