Kommentar

Hver høst, hver vår, gir forlagene ut bøker fra «før». Det er et godt tegn og et skudd i baugen for historieløsheten. Det er frivillig å lese klassikere, men gjør vi det, kan det være en rystelse. Historiene er vide og dype, selve grunnen til at tidens tigertenner ikke har knekt dem.

Løfter vi blikket og ser i bakspeilet, er utsikten god. Det er bakstreversk å harselere med klassikerne. Hvem sier at det lukter plysj og fløyel? Kanskje de som gledelig diskuterer gamle bøker, uten å ha lest dem?

Jeg har det tett på livet, en ­liten kar, Noah på 13 år, som uten ­påtrykk har lest tre av Jules Vernes bøker i full utgave. 400 sider hver, og han slipper dem ikke. Det går i Coopers indianerfortellinger, fire svære bøker. Greven av Monte Cristo. Gullivers reiser. Lista er lang. Alle uavkortet, altså nyoversatt. Han leser ikke fordi han må, heller ikke for å imponere.­ Han leser seg til fantasi uten å vite det. Resten av tida går til fotball, dataspill og «litt» skole.

Vernes makeløse verden