ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Stakkars dumme ape

Nå skal jeg fortelle deg en liten del av min livshistorie. Den handler ikke bare om en ape.

ANNONSE
ANNONSE
Kommentar

Da jeg var liten gutt, leste vi hver kveld i en andaktsbok ved kveldsmaten. De fleste av disse bøkene var kjedelige. Men én skilte seg ut. «250 fortellinger» het den.

Over 40 år senere husker jeg fortsatt mange av historiene fra boken. Og den jeg husker aller best er denne, gjengitt slik forfatteren Mia Hallesby forteller den:

«Når bøndene i Algier skal fange aper, gjør de det på følgende måte:

I et uthulet gresskar blir det i den ene enden laget et hull. Hullet må ikke være stort, bare så vidt at en ape kan få den åpne hånden sin gjennom det. Gresskaret blir så fylt med ris, som apene er så glade i, og så blir det bundet fast til et tre.

Når apen klatrer i treet, får den øye på gresskaret og oppdager snart hva det inneholder. Den stikker hånden sin gjennom hullet og forsyner seg. Det skal vel smake!

Men nå kommer det som er vanskelig. Den får ikke den knyttede hånden, som er full av ris, tilbake gjennom hullet. Der sitter den. Ikke et øyeblikk tenker den på å slippe risen for å få hånden ut. Nå er det lett for bøndene å fange apen.

Stakkars dumme ape.

Men menneskene, er de bedre? De holder så ofte fast på alt det som hører denne verden til, og mister på den måten det største: det frie, lykkelige liv i Gud».

LES OGSÅ: «At Marit var den einaste overlevande i familien, snakka ingen om»

Hjernen er ikke alene

Nå lurer du kanskje: Forteller jeg denne historien for å få andakten tilbake her på side 2? Eller skal jeg avkrefte at aper virkelig fanges på denne måten?

Nei. Jeg skal fortelle hva som skjedde i hjernen min og din da vi hørte denne historien.

For to uker siden var jeg til stede da Morgenbladet kåret Norges ti beste formidlere. 36.000 studenter hadde gjennom flere måneder nominert hele 383 forelesere. De ti som fikk flest stemmer fikk lov til å opptre på Chateu Neuf og demonstrere sine ferdigheter. Og den som fikk suverent flest stemmer, førstelektor Ole Petter Hjelle ved Høyskolen Kristiania, avslørte hva som er hemmeligheten hans:

Historiefortelling.

Enten du er lærer, prest, journalist eller forelder tror jeg du vil ha stort utbytte av det Hjelle fortalte. Her er kortversjonen:

• Powerpoint-karaoke fungerer ikke. Dels fordi faktabasert undervisning aktiviserer bare to områder i hjernen. Og dels fordi alle er ferdige med å lese slides'en før foreleser er kommet til kulepunkt nummer to. Da blir det veldig fristende å stikke av på en mental charterreise.

• Moderne hjerneforskning viser at dersom foreleseren forteller en historie, så aktiveres gjerne synsbark, luktbark, motorisk bark og mange andre sentere i hjernen. Og ikke bare det: Aktiviteten er synkronisert med fortellerens, de opplever det samme – samtidig.

• Når vi hører en historie, har vi ingen mulighet til å ligge langt foran fortelleren i løypa. Vi må være der fortelleren er. Denne typen deling har mennesket drevet med i 40.000 år rundt leirbålene, og hjernen vår er laget for å leve seg inn i det som fortelles, så intenst at det nesten er som om vi opplever det selv.

LES OGSÅ: Kvinner betaler 12.000 for ny «jomfruhinne»

Med sugerør

Hjelle selv underviser i medisin. Som eksempel på hva han kan gjøre når han underviser, fikk han en tilhører opp på scenen. Vedkommende fikk neseklype på og et sugerør i munnen. Så skulle han løpe i trappene i auditoriet et par minutter og bare puste gjennom sugerøret.

Hva handlet det om? Jo, Hjelle ville at studentene skulle lære om sykdommen KOLS. Han ville gi dem egen erfaring med hvordan det føles. En erfaring de ikke glemmer i møte med pasienter som har sykdommen.

LES OGSÅ: «Filleryen på kjøkkenet vårt forteller en fire meter og 20 år lang historie om lykke og lengsel»

Kjøretøy

Historier er det perfekte kjøretøy for å ta tilhøreren med på reisen dit du vil. Dette er gammelt nytt, men det nye er at nevrovitenskapen forteller oss akkurat hvordan det foregår.

Vil man gjøre kjøretøyet sitt enda mer effektivt, gjelder det å bruke et språk som skaper bilder. Å si at sangeren hadde en fin stemme, skaper mye mindre hjerneaktivitet enn hvis du sier at sangeren hadde en fløyelsstemme.

Jesus fortalte lignelser når han møtte mennesker. Ofte lot han tilhørerne selv tolke disse fortellingene. Og ved at de gjorde tolkningen selv, ble også budskapet deres eget.

Så får vi se da, om du også husker apehistorien om 40 år. I det minste, og det er jeg fornøyd med, har du lest helt hit.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Publisert: 13. september 2016
ANNONSE
Kommentar

Da jeg var liten gutt, leste vi hver kveld i en andaktsbok ved kveldsmaten. De fleste av disse bøkene var kjedelige. Men én skilte seg ut. «250 fortellinger» het den.

Over 40 år senere husker jeg fortsatt mange av historiene fra boken. Og den jeg husker aller best er denne, gjengitt slik forfatteren Mia Hallesby forteller den:

«Når bøndene i Algier skal fange aper, gjør de det på følgende måte:

I et uthulet gresskar blir det i den ene enden laget et hull. Hullet må ikke være stort, bare så vidt at en ape kan få den åpne hånden sin gjennom det. Gresskaret blir så fylt med ris, som apene er så glade i, og så blir det bundet fast til et tre.

Når apen klatrer i treet, får den øye på gresskaret og oppdager snart hva det inneholder. Den stikker hånden sin gjennom hullet og forsyner seg. Det skal vel smake!

Men nå kommer det som er vanskelig. Den får ikke den knyttede hånden, som er full av ris, tilbake gjennom hullet. Der sitter den. Ikke et øyeblikk tenker den på å slippe risen for å få hånden ut. Nå er det lett for bøndene å fange apen.

Stakkars dumme ape.

Men menneskene, er de bedre? De holder så ofte fast på alt det som hører denne verden til, og mister på den måten det største: det frie, lykkelige liv i Gud».

LES OGSÅ: «At Marit var den einaste overlevande i familien, snakka ingen om»

Hjernen er ikke alene

Nå lurer du kanskje: Forteller jeg denne historien for å få andakten tilbake her på side 2? Eller skal jeg avkrefte at aper virkelig fanges på denne måten?

Nei. Jeg skal fortelle hva som skjedde i hjernen min og din da vi hørte denne historien.

For to uker siden var jeg til stede da Morgenbladet kåret Norges ti beste formidlere. 36.000 studenter hadde gjennom flere måneder nominert hele 383 forelesere. De ti som fikk flest stemmer fikk lov til å opptre på Chateu Neuf og demonstrere sine ferdigheter. Og den som fikk suverent flest stemmer, førstelektor Ole Petter Hjelle ved Høyskolen Kristiania, avslørte hva som er hemmeligheten hans:

Historiefortelling.

Enten du er lærer, prest, journalist eller forelder tror jeg du vil ha stort utbytte av det Hjelle fortalte. Her er kortversjonen:

• Powerpoint-karaoke fungerer ikke. Dels fordi faktabasert undervisning aktiviserer bare to områder i hjernen. Og dels fordi alle er ferdige med å lese slides'en før foreleser er kommet til kulepunkt nummer to. Da blir det veldig fristende å stikke av på en mental charterreise.

• Moderne hjerneforskning viser at dersom foreleseren forteller en historie, så aktiveres gjerne synsbark, luktbark, motorisk bark og mange andre sentere i hjernen. Og ikke bare det: Aktiviteten er synkronisert med fortellerens, de opplever det samme – samtidig.

• Når vi hører en historie, har vi ingen mulighet til å ligge langt foran fortelleren i løypa. Vi må være der fortelleren er. Denne typen deling har mennesket drevet med i 40.000 år rundt leirbålene, og hjernen vår er laget for å leve seg inn i det som fortelles, så intenst at det nesten er som om vi opplever det selv.

LES OGSÅ: Kvinner betaler 12.000 for ny «jomfruhinne»

Med sugerør

Hjelle selv underviser i medisin. Som eksempel på hva han kan gjøre når han underviser, fikk han en tilhører opp på scenen. Vedkommende fikk neseklype på og et sugerør i munnen. Så skulle han løpe i trappene i auditoriet et par minutter og bare puste gjennom sugerøret.

Hva handlet det om? Jo, Hjelle ville at studentene skulle lære om sykdommen KOLS. Han ville gi dem egen erfaring med hvordan det føles. En erfaring de ikke glemmer i møte med pasienter som har sykdommen.

LES OGSÅ: «Filleryen på kjøkkenet vårt forteller en fire meter og 20 år lang historie om lykke og lengsel»

Kjøretøy

Historier er det perfekte kjøretøy for å ta tilhøreren med på reisen dit du vil. Dette er gammelt nytt, men det nye er at nevrovitenskapen forteller oss akkurat hvordan det foregår.

Vil man gjøre kjøretøyet sitt enda mer effektivt, gjelder det å bruke et språk som skaper bilder. Å si at sangeren hadde en fin stemme, skaper mye mindre hjerneaktivitet enn hvis du sier at sangeren hadde en fløyelsstemme.

Jesus fortalte lignelser når han møtte mennesker. Ofte lot han tilhørerne selv tolke disse fortellingene. Og ved at de gjorde tolkningen selv, ble også budskapet deres eget.

Så får vi se da, om du også husker apehistorien om 40 år. I det minste, og det er jeg fornøyd med, har du lest helt hit.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Publisert: 13. september 2016
ANNONSE