Nyheter

Skuffelse 
etter valgseier

Protestbevegelsen Åpen folkekirke er kommet ned på ­jorden.

Verken i politikken ­eller i kirkepolitikken er det lett å omstille seg fra protestaktør til ­ansvarlig beslutningsmyndighet. I rikspolitikken har Fremskrittspartiet kjempet med denne overgangen i vel to år. Kompromisser, som visker ut profilen, må stadig inngås.

Selv Sylvi Listhaug må erkjenne at den politiske tyngdekraft ikke kan oppheves i asylpolitikken. Hun ble for ivrig etter å få sitt i gjennom og blir nå trolig stoppet av et stortingsflertall.

Samme mekanismer gjør seg gjeldende innen kirkepolitikken. Å tvinge gjennom for store endringer i ett vedtak, er som regel vanskeligere enn det ser ut til når valgparoler blir utformet.

LES OGSÅ: Gjengen i Åpen folkekirke er kun enige om to ting

Hjertesak

Åpen folkekirke (ÅF) er nå inne i den krevende overgangen fra protestbevegelse til en partigruppering som skal forsøke å opptre samlet på Kirkemøtet. Organisasjonen kan ikke tillate seg å være fokusert på én eller to hjertesaker. Skal grupperingen bli mer enn en døgnflue, er den nødt til å engasjere seg i hele kirkepolitikken.

Nyansene kommer også etter hvert til syne i det som har vært og er hjertesaken for ÅF. Ønsket om at Den norske kirke skal legge til rette for vigsel av homofile, var selve grunnlaget for etableringen av organisasjonen. Mange av dem som lenge har kjempet for endring, trodde at saken var vunnet etter høstens kirkevalg. Så enkelt er det ikke. Det er valører som må diskuteres. Det finnes regler for hvordan kirkelige lærevedtak skal besluttes.

LES OGSÅ: Åpen folkekirke kan gjøre hver eneste vigsel til en kamparena

Åpenhet

Det ligger jo i navnet, men Åpen folkekirke skal ha ros for å vise vilje til åpenhet når veivalgene diskuteres. Årsmøtet forrige helg ble holdt for åpne ­dører. Uenighet om valg av strategier ble synliggjort. Til manges overraskelse landet årsmøtet på et vedtak om at ÅF skal gå inn for to vigselsliturgier, stikk i strid med det som ble kommunisert i forkant av årsmøtet.

Den etterfølgende skuffelsen var til å ta og føle på for de som har vært mest aktivistiske.

En av dem er Hanne Stenvaag i Tromsø. Hun har i Vårt Land skrevet et innlegg der hun varsler sin utmelding av Åpen folkekirke. Hun er kritisk til at ÅF legger seg på en kompromisslinje før forhandlingene i Kirkemøtet har startet. «Var det dette vi engasjerte oss for? Delte ut løpesedler, oppfordra venner og kjente til å stemme på?», spør hun i det engasjerte leserinnlegget.

Frustrasjonen som kan leses ut av hennes innlegg, må få en til å spørre hva som er skjedd. Svaret er ganske åpenbart. Det er lite sannsynlig at ÅF kan få med seg to tredeler av delegatene for å kunne vedta det mest ytterliggående alternativet, nemlig en felles liturgi som skal gjelde både for homofile og heterofile.

Mange har trodd at ÅF fikk valgt inn mer enn halvparten av Kirkemøtets 118 medlemmer ved det langdryge valget i fjor høst. Det er feil. ÅF er representert med 42 delegater. Men det er en rekke andre innvalgte som støtter ÅF i ønsket om vigsels­liturgi for likekjønnede. Derfor er det i Kirkemøtet et flertall som vil åpne for at homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirken.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Bispevedtak

Men Kirkemøtet opererer ikke alene. Den norske kirkes biskoper har i løpet av høsten forhandlet seg fram til et kompromissvedtak om hvordan den nye liturgien skal være. Åpen folkekirkes tidligere leder Sturla Stålsett mente i utgangspunktet at det ville være uaktuelt å gå for Bispemøtets vedtak om to vigselsliturgier. Han mente at det ville oppleves diskriminerende for homofile. Men på ÅFs årsmøte lørdag stemte han likevel for to liturgier.

Når denne uenigheten har oppstått, er det at vedtekter må finleses. Kronglete vedtektsformuleringer er ikke det som engasjerer mest, men av og til kan de ha stor betydning. I de fleste organisasjoner er vedtekter laget slik at det ikke skal være for lett å endre på saker som anses som grunnleggende. I Den norske kirke er Bispemøtet tildelt en spesielt tung rolle i læresaker.

Går Kirkemøtet for biskopenes vedtak, er det nok med simpelt flertall.

Men i Kirkemøtes forretningsorden heter det at dersom Kirkemøtet fatter vedtak i strid med Bispemøtet, i dette tilfellet om at det skal utformes en ny vigselsliturgi i tillegg til den eksisterende, så skal saken tilbake til Bispemøtet. Og hvis Bispemøtet opprettholder sitt forslag, kreves det to tredjedels flertall i Kirkemøtet for å få et gyldig vedtak. Det innebærer altså at Bispemøtet har en slags vetorett i det som defineres som læresaker.

Fra begge sider i kirkelandskapet har biskopene fått sitt pass påskrevet for at de inngikk et kompromiss i saken om vigsel av likekjønnede. De visste nok hva de gjorde.

For Åpen folkekirke er det blitt et problem, men erkjennelsen har seget inn. De har gått til valg på en kampsak. De kan ikke risikere at alt løper ut i sanden fordi de står beinhardt på primærstandpunktet. Dermed er sannsynligheten stor for at Kirkemøtet kommer til å vedta to liturgier.

Det vil skape nye problemer og stridspunkter. Er det presten eller de som skal vies som har rett til å velge liturgi?

Les mer om mer disse temaene:

Helge Simonnes

Helge Simonnes

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter