Skams suksess hever statusen til ungdomskulturen

«Hun er snill, varm, smart og fornuftig. Han er manipulerende, uopplyst og voldelig.»

Det handler om Noora og William – to av hovedpersonene i dramaserien Skam – som vel trygt kan kåres til årets største snakkis på seriefronten. Men kommentaren er ikke hentet fra avisspaltene, der debatten om Nooras moralske valg har rullet de siste ukene. Den ­kommer fra en engasjert seer i kommentarfeltet på Skam sine nettsider.

Den voksne debatten

Kort fortalt handler Skam om første­klassingen Noora, som har et komplisert forhold til William. Russegutten William er skikkelig­ kjekk, og samtidig en mani­pulerende rundbrenner. Dess­uten er venninnen Vilde også veldig forelsket i ham.

Skjønner ikke Noora at William er akkurat den type gutt moren hennes burde ha advart henne mot? Debatten begynte i Aftenpostens Si;D-spalte, der Asli Altunøz skrev at Skam ødela sin sterkeste kvinnelige karakter da Noora ble sammen med William. Derfra flyttet debatten seg over i den voksnere delen av avisen.

Mala Wang-Naveen i Aftenposten mener serieskaperne har gjort Noora mer ekte ved å la henne falle for en badboy, mens Steinar Solås Suvatne i Dagbladet spør om ikke kidsa skal få ha serien i fred. Emma Johnsen Rødli, kulturjournalist i Under Dusken, mener «NRK har et spesielt samfunnsoppdrag og et oppdragende ansvar overfor tenåringene de lager sitt innhold til.»

LES OGSÅ: Denne rollefiguren har ungdom etterspurt

Ikke høy status

I helgen fortalte den 55 år gamle overlegen Fred Heggen Bergens Tidende at han er hektet på Skam og at ­serien er grunnlag for heftig­ ­diskusjon i lunsjpausene på ­sykehuset.

At debatten om en fiktiv sekstenårings moralske valg har nådd både avisspaltene og lunsjbordet, må sies å være en seier­ for ungdomskulturen. Å lage ­filmer og TV-serier for barn og unge har ikke like høy status som å lage noe for voksne. At serier som Skam også treffer en eldre målgruppe enn den var tiltenkt, fører til økt oppmerksomhet, og dermed også høyere kredibilitet. Det er nok mange i bransjen som skulle ønske de hadde laget Skam, selv om det er urettferdig at ungdoms­kulturen må ­engasjere kultureliten for å få den oppmerksomheten den fortjener.

Tenåringer trenger kulturtilbud som tar dem på alvor, og Skam-debatten kan være et viktig bidrag til å sette søkelyset på en del som ofte kommer i skyggen av den voksne og viktigere delen av kulturlivet. Det er gode nyheter for målgruppen, selv om de kanskje syns det er litt kjipt at mamma har en mening om William er kjekk eller ikke.

LES OGSÅ: Å digge en nettserie laget for femtenåringer er ingenting å skamme seg over

Selvironi og selvtillit

Skam er laget for en veldig spesifikk målgruppe: Jenter på 16 år. ­Serieskaper Julie Andem har brukt mye tid på å snakke med disse jentene, og forteller i et ­intervju med Rushprint at det er viktig for serien å gi de unge jentene selvtillit og mestrings­følelse og lære dem å ha selvironi.

Hvis ungdom skal bli reflekterte­ voksne, kan de ikke fores med moralisme, men må lære å tenke sjøl. At generasjonen som heier på den psykopatiske presidenten Frank Underwood i House of Cards, etterlyser bedre­ rollemodeller i TV-serier, er et ­paradoks.

I kommentarfeltet på Skams nettsider er det mange romantikere som heier på kjærligheten. Men det er også mange skeptikere. «Hvorfor må hun tilgi en fyr som gang på gang viser seg å være en manipulerende (og nå også voldelig) drittsekk…?» Debatten er ikke helt ulik den voksne kommentatorer har ført i avisspaltene de siste ukene.

Fornuft og følelser

Til helgen kan Noora vinne Gull­rutens ­publikumspris. Det er figuren Noora og ikke skuespilleren ­Josefine Pettersen som er nominert. Det forteller hvor vellykket serien egentlig er. Den har klart å lage en så troverdig rollefigur at alle vi som følger serien, syns at vi kjenner henne.

Vi heier på Noora, ikke fordi hun alltid er et godt forbilde, men fordi hun er et menneske. Og i likhet med mennesker flest, lar hun seg noen ganger styre av ­følelser framfor fornuft. Men for det unge publikummet serien er laget for, er det forhåpentligvis mindre smertefullt å lære av ­Nooras feil enn av sine egne.