Sekser i tøv
 og arroganse

Det var på fredagskvelden, roen hadde senket seg og vi satt og skled sløvt mellom kanalene – det er håp i hengende snøre.

Der seiler Jon Hustad inn, selvnytende kranglefant i kjent positur, nesen høyt hevet og med en genuin forakt for andres meninger, særlig de som ikke kan klemmes inn i tre setninger.

Underhuset, heter programmet – TV 2 har virkelig valgt sin debattprofil.

Buldrer i vei

Det er underlig at seriøse kunnskapsfolk orker å utsette seg for en programleder som har plombert alle inngående kanaler med bly. På Twitter oppdager jeg at en jeg har respekt for, Arild Rønsen, skriver: «Det er faktisk ikke mange forunt å kunne opptre så gjennomført ufordragelig som Jon Hustad. Sånn sett spiller han rollen sin til en sekser på terningen.»

LES OGSÅ: Ystebø refser Hareides «fiendebilde» av Listhaug

Jeg tenkte: Ja! Jon Hustad som i Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid har buldret i vei om alle som lever på trygd og leger med lav IQ.

Ikke spørsmål, men en stadfestelse

Meningene får han ha, den retten tilkommer alle borgere i et land som Hustad stort sett er misfornøyd med. Men debattformen?

Her har han trommet sammen kunnskapsrike debattanter som professor emeritus Bernt Oftestad, biskop Atle Sommerfeldt, presten Gyrid Gunnes og stortingspolitiker Tina Bru for å gjøre sirkusartister av dem i sitt eget, insisterende, humørløse sirkus.

LES OGSÅ: Meldte seg ut av kirken i protest – var aldri medlem

Poenget var «hvorfor kirken alltid velger venstresidepolitikk» – ikke et spørsmål, men en stadfestelse. Etter at saken er detaljdebattert i alle kanaler de siste 14 dagene, forenkler Hustad det med arroganse til en flis i fingeren.

Stressede debattanter

Etter hvert ble de fire «debattantene» såpass stresset at de stotret, Hustad hadde så mange spørsmål han ville ha svar på at det ikke var tid til svar.

Da det begynte å ligne et resonnement, brøt Hustad av enhver fornuft. Og jeg tenkte: «Fornuften er en ensom ting», som Darwin P. Erlandsen sa.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Slik virket det: Spørsmål, forsøk på svar, avbrudd, spørsmål, forsøk på svar, avbrudd, og så videre.

Da det retoriske spørsmålet «hva ville Jesus ha sagt?» kom, forsvant Jesus stille ut kjøkkenveien. Mens Hustad arbeidet energisk videre for å senke nivået i norsk TV-debatt.