Kultur

Rock mest for museer?

Nesten ingen av 1.200 innsendte demoer til årets Bylarm inneholdt rock. Det gjør ikke rockens framtid lysere at Bruce Springsteen og Tons Of Rock selger ut konsertene.

Debatten om rockens fremtid har rullet i pressen og i sosiale medier de siste ukene. Den startet da Bylarms programsjef Joakim Haugland opplyste at nesten ingen innsendte bidrag til årets store mønstring av unge artister inneholdt rock, og at de få som gjorde det var av dårlig kvalitet. Derfor lanserte Bylarm et støttestipend for rock. Musikkjournalist-veteranen Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen, tok uansett farvel med en musikkstil som lenge hadde vært viktig for ham.

At flere rockeveteraner, men også yngre artist- og bransjefolk som Hanne Kolstø og Kathrine Synnes Finnskog i Music Norway, minnet om at musikktrender alltid vil komme og gå, kan vise seg å være vanskelig hvis selve fundamentet for rock er i ferd med å smuldre under tyngden av flinke singer-songwritere og EDM (electronic dance music)-utøvere.

LES MER: Øystein Grenis drøm gikk i oppfyllelse

Få er sultne

Her på berget har Kaizers Orchestra lagt opp. Motorpsycho er plassert på museum på Rockheim. Raga Rockers gjør avskjedskonserter. Stage Dolls har gjort et ikke særlig minneverdig comeback i Melodi Grand Prix. At hardcorebandet Kvelertak og punkbandet Ondt Blod er blant de elleve norske artistene som er klare for sommerens Roskildefestival, er bra. Den norske rockeandelen er uansett liten, og nyskapende kan ingen påstå Kvelertak og Ondt Blod er.

Det er få unge, sultne rockeband på gang i Norge. I resten av verden også, virker det som. Rocken har ingen ny bølge å flyte på, og de gamle bølgene har enten lagt seg, eller de er i ferd med å gjøre det. Bortsett fra i spesielt interesserte miljøer, ofte med overvekt av menn som har passert 50 år.

Dette er menn, etter hvert også en del kvinner, som ble grepet i dypet av sjela av rock'n roll (1950-tallet), rock (1960 og 70-tallet), punk (midt på 1970-tallet), post punk (noen år senere), metallrock (1980-tallet), grunge (1990-tallet), svart metall (1990-tallet), og den alternative indierocken (også det 1990-tallet). Blodfansen holder fremdeles liv i både rocken og dens aldrende utøvere, og det er fint. Opp i årene som de er, flere i pensjonsalder, har de både tid og økonomi til å dyrke rockeinteressen, enn så lenge.

LES MER: Prestesønn ble Mr. Rockefeller

Oppgjør mot rock

En avgjørende grunn til at rock kan se ut til å være en utdøende musikkstil, er at få unge i dag har behov for å gjøre opprør mot noe som helst. Rockens viktigste grunnpilarer har alltid vært opprør, kanalisert gjennom tempofylte, direkte og aggressive låter med høyt lydnivå. At det etablerte samfunnet tidlig protesterte, fyrte bare opp under iveren. Da rocken fra enkelte kristne hold ble kalt demonisk og djevelens musikk, ble det kjærkommen bensin på bålet.

Da rocken senere ble stueren i de samme kretsene, var det illevarslende. Det trengtes kraftigere middel for på nytt å rive «gamlingene» ut av komfortsonen. Noe som viste seg å være vanskelig. Da heller ikke spyttklyser og liksminke gjorde særlig inntrykk ut over lett hoderisting, forsvant rocken resignert inn i den store, og som regel lite skjellsettende, underholdningsmusikken. Når barn av første og andre generasjon rockeelskere i dag gjør opprør, er det gjerne mot rocken og dens gamle opprørsformer.

LES MER: Hillestad og Schreiner om rock

Lap top-musikk

Foreldre i dag er ikke så opptatt av hva barna ikke skal gjøre, men hva de bør gjøre for å lykkes. Ikke først og fremst i et fellesskap sammen med andre, som for eksempel et rockeband alltid har vært, men for seg selv. I et individualistisk samfunn hvor man ofte er sin egen lykkes smed, har sult erstattet opprøret. Sult på suksess, som for eksempel den norske EDM-verdensstjernen Kygo så til de grader har oppnådd. Bergenseren er blitt hundretusener musikkinteresserte tenåringers store helt.

Kygo er dessuten blitt det med musikk som kan lages på en laptop. Han har ikke trengt verken instrumentpark med store høyttalere, lydisolerte øvingslokaler, eller kamerater. Nesten alle rockeband av betydning de siste 50 årene, har hatt et tett kameratskap, med et felles ønske om å bryte lydmuren i et stillestående samfunn, som utgangspunkt. Når dette felles utgangspunktet blir borte, forsvinner også fundamentet for rockens opprinnelige natur, som altså ikke handler om kunst eller underholdning, men energi, protest og opprør. At rocken for lengst er blitt gjennomkommersialisert, og underlagt bransjens premisser, gjør ikke saken bedre.

LES MER: Ny trønderbølge med jenter

Trofaste fans

I musikkjournalisten Jon Landas konsertanmeldelse av Bruce Springsteens show i Harvard Square Theater i Cambridge i 1974, skrev han at han nettopp hadde sett rockens fremtid. At New Jersey-mannen han hadde latt seg blende av 42 år senere fremdeles holder fansen i et jerngrep, og solgte ut konserten på Ullevaal Stadion 29. juni på 26 minutter, viser både hvilken dyktig rockeartist han er, og hvor trofast rockepublikumet hans er.

Billettene som i våres er blitt revet vekk til konsertene med Alice Cooper, Black Sabbath og Raga Rockers til Tons Of Rock uka før, tilhører garantert like trofaste, og like godt voksne, fans. Slik tilfellet også er med de som følger The Rolling Stones, som for tiden fyller store arenaer verden over med sin Exhibitionism-turné. Alt dette er flott, og til glede for begge parter. Men det gir ikke rocken mer å spinne på i fremtiden.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur