Den offentlige støtten til trossamfunn utenfor Den norske kirke er blitt en het potet for Kulturdepartementet. Striden om medlemstilskudd til Oslo katolske bispedømme har satt i gang mange prosesser, men det er også andre beslutninger som skaper strid.
Oslo katolske bispedømme har anket avgjørelsen til fylkesmannen i Oslo om at det skal betales tilbake 40 millioner kroner. I anken krever bispedømmet en annen ankeinstans enn Kulturdepartementet fordi departementet har «gitt uttrykk for sin oppfatning om denne saken på sentrale punkter».
LES OGSÅ: Katolikkene krever ny behandler av anke
Følg oss på Facebook og Twitter!
Når usikkerheten er skapt om at Kulturdepartementet kan gi Oslo katolske bispedømme en rettferdig behandling, bør regjeringen sørge for å oppnevne en annen ankeinstans. Det er spesielt viktig når saken er kommet så langt at politiet har tatt ut siktelse både mot bispedømmet og deres ledere.
Thorhild Widveys departement har også problemer med andre trossamfunn, som mener at de ikke får så mye penger som de har krav på i offentlig støtte. Prinsippet er at de øvrige trossamfunnene skal motta like mye for hvert medlem som Den norske kirke får fra stat og kommune.
Man skulle tro at det var enkelt å regne ut hvor mye de øvrige trossamfunnene da skulle få, men Kulturdepartementet har valgt en praksis som sår tvil om likebehandlingen er reell. Prestene i Den norske kirke har fått lønnsøkning som følge av at bopliktene er opphevet. Kulturdepartementet mener at disse ekstrakostnadene ikke skal regnes inn i potten når fordelingen skal gjennomføres.
LES OGSÅ: – Kunne fått 150 millioner mer
Det er lett å forstå at Norges Kristne Råd, som er en paraplyorganisasjon for andre kristne trossamfunn, reagerer på lovforslaget. De får følge av Human-Etisk Forbund.
Storsamfunnets behandling av religiøse minoriteter er en følsom sak flere steder enn i Norge. Norske politikere bør ha en ambisjon om å utarbeide prinsipper som tåler kritisk søkelys. Tanken om å holde prestenes lønnsøkning utenfor regnestykket, bidrar til å skape usikkerhet om regjeringens vilje til likebehandling.
En stat som har valgt et prinsipp, bør etterstrebe en slavisk og konsekvent oppfølging, uansett om det skulle koste noen kroner.