Påminnelse om svik

Den norske regjering har bestemt at morgendagens begravelse av Samuel Steinmann skal skje på statens regning. Det er en klok, riktig og nødvendig beslutning for å minnes norske jøders tunge skjebne.

Steinmann nådde en alder av 91 år. Ved sin bortgang var han den siste gjenlevende av de 532 jødene som ble fraktet med Donau 26. november 1942. Av i alt 767 norske jøder som ble deportert til tyske utryddelsesleirer, overlevde bare 30.

Samuel Steinmann var en av dem som omsider fikk oppleve heder og anerkjennelse fra sitt hjemland. Han fikk Kongens Fortjenstmedalje gull i 2012 for sin innsats som såkalt tidsvitne. Han delte sine vonde erfaringer. Noen maktet aldri det, men Steinmann ble en viktig formidler, ikke minst overfor norske ungdommer.

I november 2014 var han til stede da et maleri av ham ble avduket i Gamle Festsal ved Universitetet i Oslo. Steinmann fikk også oppleve at den norske staten rett før tusenårsskifte bestemte at norske jøder skulle få et økonomisk oppgjør etter det de opplevde under krigen.

LES OGSÅ: Samuel Steinmann er død

Oppgjøret kom altfor sent, og det smertet mange jøder at det i utvalget som utredet saken, ikke var flertall for å gi erstatning. Norske holdninger dreide seg ikke bare om økonomi. Av de få jødene som kom tilbake fra tyske konsentrasjonsleirer, var det for mange som gikk bort uten at det norske storsamfunnet hadde fått summet seg til å ta et nødvendig moralsk oppgjør.

Nordmenns behandling av jødene vil i historiebøkene bli stående som en skamplett. Både i Auschwitz-Birkenau og ved Holocaust-sentre i Israel og Norge lyser det tall som er tunge å forholde seg til for Norge som nasjon.

Det var for mange norske borgere som velvillig samarbeidet med det tyske nazi-regimet for å finne «en endelig løsning» på jødeproblemet. Norges innsats står i sterk kontrast til det som skjedde i Danmark. Takket være dansk handlekraft ble nesten alle danske jøder reddet fra utryddelse. De ble sendt til Sverige. Med litt mer handlekraft kunne det også ha skjedd med norsk jøder, som var lengt færre enn de 8000 som bodde i Danmark.

Morgendagens begravelse er en viktig påminnelse i vår nasjonale hukommelse om hvor lett det er at rasistiske holdninger gis mulighet til å slå rot. Begravelsen handler derfor om noe større enn at én eldre mann stedes til hvile.