Nyheter

Opp og fram med Downs

Alle heier på Runar, som vil bli den første kommunepolitikeren med Downs syndrom.

Min tre år yngre fetter Fred var sammen med oss på de fleste ferier og familieturer. Han var en mester i gjemsel og rå i alle selskapsleker. De tette båndene mellom oss gjorde at vi lærte noe viktig om mennesker med Downs syndrom. For det første var Fred helt og fullt en av oss – ikke en fremmed. Like fullt hadde han noen begrensninger. Han kunne ikke ta alle valg selv. Forventninger og krav måtte tilpasses hans situasjon.

LES MER: Konfirmanten Robert rørte alle

Reelle sjanser

Denne uken har en annen person med Downs syndrom vært i nyhetene. Runar Søreide Skogedal bor i Fitjar kommune i Sunnhordland. Han vil inn i kommunestyret og er plassert på sjette plass på SVs liste. Ifølge valgforsker Frank Aarebrot har han reelle sjanser for å komme inn. Ikke minst fordi han kan få både kumuleringer og slengere fra andre partilister.

Runar virker som en bra ung mann. Han bidrar allerede med mye i sitt lokalsamfunn – ikke minst med å rette oppmerksomheten mot mennesker med psykisk utviklingshemming. De er ikke annenrangs borgere. De har rett til å bli hørt og tatt på alvor.

Samtidig gir faren Geir Tore Søreide, som også er SVs listetopp i kommunen, nøkternt uttrykk for at Runar har noen begrensninger. «Hvor reflektert han er, er en annen sak», sier han til avisen Dagen. Når Runar likevel kommer inn på listen, er det først og fremst et uttrykk for ønsket om å inkludere alle.

LES MER: – Regjeringen skyver de multifunksjonshemmede foran seg

Sympatieffekten

Mennesker med Downs syndrom blir presentert på en velvillig og positiv måte i samfunnet vårt. Alle vil heie på dem. Derfor ble hele landet opprørt i sommer da foreldrene til åtte år gamle Casper fikk anonyme hatbrev. Derfor ble det også så kinkig for Jens Stoltenberg da Marthe Wexelsen Goksøyr møtte ham i Stortingets vandrehall for fire år siden. Å forsvare et forslag som indirekte kunne tolkes som at «slike som henne» var uønsket, var en bortimot umulig oppgave.

LES MER: – Det er et individ bak hvert syndrom

Den samme sympatieffekten gjør det like umulig for Frank Aarebrot å si noe annet enn at det er «veldig bra» at Runar står på SVs liste i Fitjar. Ingen av avisredaksjonene har hentet inn kritiske kommentarer.

Dette handler om et av de fineste trekkene ved vår kultur. Vi ønsker å beskytte og inkludere de tydeligst sårbare. Å framstå som hard og ufølsom kan være et profilmessig selvmord. Samtidig opplever mennesker med utviklingshemming at de blir usynliggjort. Mennesker vi ikke ser, trenger vi ikke ta fullt så mye hensyn til. Derfor er det mye positivt ved at Runar blir profilert.

Representasjon

Likevel kan nominasjonen av Runar virke mot sin hensikt. For hva betyr det å inkludere mennesker? Betyr det at alle skal kunne gis alle oppgaver? Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede sier til Framtida.no at det en tragedie at ikke flere utviklingshemmede er med i politikken. «Det er viktig for demokratiet.», sier han og mener at det «handlar om å forankra prioriteringar i befolkninga».

Tanken er antakelig at i et representativt demokrati skal alle være representert. Men det er en misforståelse å tro at alle skal representere seg selv. Mange stillinger og verv i samfunnet krever kompetanse som ikke alle har. Det gjelder ikke minst i et kommunestyre, hvor representantenes kunnskap, oversikt og refleksjon kan være avgjørende for mange mennesker.

Noen er i praksis utelukket fra slike verv, for eksempel fordi de mangler ferdigheter i norsk. Andre har måttet trekke seg på grunn av sykdom som demens. At de ikke kan utføre bestemte oppgaver betyr ikke at de er ekskludert fra samfunnet, bare at de må representeres av andre.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Gradering

Runar får masse oppmerksomhet fordi han er en oppegående mann med klare mål. Helt utilsiktet kan nominasjonen likevel bidra til at vi graderer menneskeverdet etter evnen til å bidra. Litt sånn: «Se, her er en med Downs syndrom som fungerer godt! Da må vi ta dem på alvor.»

Men det finnes mange med Downs syndrom og andre psykiske utviklingshemminger som slett ikke kan bidra. De kan ikke representere seg selv på en måte som gir dem heiarop og anerkjennelse. De er like mye en del av det store vi, de er vårt felles ansvar.

Menneskeverdets status avhenger ikke av at vi plasserer mennesker i oppgaver de kanskje ikke makter, men at vi som samfunn er «klart til å bære byrden av deres eksistens» – for å låne en nydelig formulering av Unge Høyre-politikeren Mathilde Tybring-Gjedde.

Det kommer en dag da heller ikke jeg kan yte det jeg ønsker selv. Da vil jeg være avhengig av at andre taler min sak. Det er ingen skam.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter