Sett i bakspeilet, med vår tid som eneste referanse, kan det saktens se ille ut – for Olav var ingen pingle. Sett fra hans egen tid, og det var da han drev på, gjaldt Olav Tryggvasons ord til Olav om at «det tykkes meg underlig at du vakler frem og tilbake ... far du heller tilbake til ditt rike som du har tatt i arv og du lenge har rådet for med din styrke Gud ga deg, og la ikke dine undermenn gjøre deg redd. Det er en konges heder å seire over sine uvenner ...».
Han var blitt kjent med, opplyst av, ville vi si i dag, den kristne tanken, og sto altså foran problemet: Hvordan sette tanken ut i virkeligheten slik at den får betydning for det levende livet?
Beskyttet kvinnen
Han var konge, og gjorde det som var forventet av en konge – det ble med blod. Det er den ene siden. Den andre, som er lett å glemme, er at med Olav og kristendommen kom et rettssystem som skulle skjerme enhver for blindt hat, urimelighet og urett. Som en tidlig utgave av menneskerettighetene fikk kvinner menneskeverd og rettigheter, det nye, kristne samfunnet beskyttet kvinnene. Og med Olav i forstavnen ble det brått forbudt å drepe nyfødte jenter og handikappede gutter, slik skikken var.
Dømmes på totalen
Den som handler i historien, bør bedømmes av totalen i regnskapet. I det skiftende bildet av Olav – håpefullt, rystende, tragisk og opphøyet, slik menneskelivet er – må hver fase i hans skjebne finne sin plass, også motsetningene, de er åpenbare.
Det var ikke enkelt å sitte med en så svær sak som kristendommen i fanget og ikke vite hva han skulle gjøre med den. Men han handlet, han mente det var riktig og til gagn for folket å tenke kristent. Så skjedde altså ikke ved «surdeigsmetoden», det skjedde på sitt vis og i tidens tegn.
Senere har Gud hatt mye å rydde opp i, riktignok. Men totalen er unektelig god, her også.
Sakte og usynlig
Ja, hvordan gikk det med Olav den helliges prosjekt, er det stein tilbake på stein igjen av det, nå i en nyhedensk tid?
Det store kartet kjenner vi: Den franske presidenten Giscard d’Estaing, som med et fingerknips i 1.000 års europeisk åndshistorie, gjorde Europa formelt sekulært. Religiøse symboler ble forbudt i offentlig rom, han argumenterte slik hedenske stater alltid har argumentert.
Her, i Olavs land, er vi sakte og usynlig i ferd med å lande samme sted. 1700-tallets opplysningstid er blitt vår historiereferanse, selv om det er kristendommen som ligger til grunn for vårt lovverk og måten vi oppfører oss på overfor andre. Motstanden mot å nevne kristendom som grunnlaget vårt, er massiv i samfunnet. Parolen er: «Hold Gud utenfor!».
LES OGSÅ: Roser kulturministerens flerreligiøse vandring mot Nidaros
Verdens kaos
Men – mens grunnvollene ryster – går nyhedendommen (på fint: sekulariseringen) hånd i hånd med sin egen motsetning: En religiøs oppblomstring og avsekularisering. Vi ser det overalt, den fremtredende amerikanske religionspsykologen Peter Berger peker (i essaysamlingen The Desecularization of the World) på at det er den ortodokse utgaven av religionen som skyter fart.
Vi ser det også i Norge, den katolske kirkes vekst, karismatiske bevegelser og frikirker som blomstrer. Berger forklarer den religiøse konservatismen fremmarsj som en reaksjon på den moderne verdens kaos, som underminerer alle gamle normer og sannheter. Siden mange – de fleste, vil jeg tro – ikke har noe ønske om å leve i uvisshet, oppstår eller gjenoppstår forskjellige former for religionsutøvelse, samtidig med usunne, som har enkle svar på kompliserte spørsmål, de ultrakonservative.
Følg oss på Facebook og Twitter!
En gave
Jeg ville visst hva Olav den hellige ville tenkt, her og nå og når olsok feires over hele landet i kveld. Er vi blitt et kristendomsmuseum? Eller tror vi at arven fra Olav gjelder og vil gjøre oss tillitsfulle og til forsvarere av Kristus-tilhørigheten som er gitt som en gave gjennom 1000 år?
Sankt Olaf har med Troens styrke/ lagt Haand paa mangt et nøkternt Fjeld,/ og kaldet frem fra Dybets Mørke/ de hemmelige Kildevæld, skrev Welhaven for atskillige år siden. Høystemt, ja. Noe kan vi lære. Og «surdeigsmetoden» er på ingen måte avleggs: Bønn, den stille mystikk, den enkle, kristne gjerning, skal nok bære troen frem igjen.