ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Nordmenns rulleblad

For urbefolkninger har ikke ­nordmenn vært gode å ha med å gjøre – det gjelder både samer og indianere.

ANNONSE
ANNONSE
Kommentar

Det sitter noen samekvinner på kontoret mitt», sa Gro Harlem Brundtland da jeg møtte henne i Lille Grensen i februar 1981. Jeg gikk sporestreks opp i 16. etasje i regjeringsbygget, der det ganske riktig satt noen samekvinner og sang salmer.

Det var ikke den første aksjonen. I oktober 1979 satte samer opp telt foran Stortinget, der de sulte­streiket. Aksjonene var rettet mot Alta-utbyggingen, men det handlet vel så mye om det norske samfunnets århundrelange overkjøring av samene.

Samenes rett

Alta-aksjonene satte søkelyset mot samenes situasjon i Norge. Samerettsutvalget ble opprettet i 1980 og ­Sametinget så dagens lys noen år senere.

Men så dabbet interessen av. Det kom en reaksjon, og nå har vi en justisminister som mener ­samene har fått for mange rettigheter. Bevisstheten om det som har skjedd, er mangelfull.

Midt oppe i Alta-aksjonene sendte sjefredaktør Thor-Bjarne Bore meg til USA. Et av oppdragene var å lage reportasje om indianernes situasjon.

LES OGSÅ: Kirker administrerte overgrep mot urfolksbarn i Canada

Indianernes skog

Jeg oppsøkte blant annet et indianerreservat, som lå i Norse County i Minnesota. Det var tydelig at det var nordmenn som hadde tatt land og opprettet farmene i dette skogsområdet. Selve ­reservatet utgjorde nå bare en liten bit av herredet.

Lederen for reservatet har jeg glemt navnet på, men jeg husker at datteren på elleve år het Lille Ravn. Han fortalte meg at de hadde gått til sak for å få tilbake skog som innflytterne hadde tatt fra dem i strid med avtalene som var inngått. De ønsket å bygge ut sagbruk og annen treindustri, slik at de kunne få arbeid. Nå ville de ikke leve på velferd lenger.

Fra indianerne reiste jeg på besøk til mine mange slektninger i området. Jeg skjønte fort at det ikke ville være lurt å fortelle om mitt besøk hos indianerne. De norsk-ættede snakket svært så nedsettende om disse late og forfyllede naboene sine. Indianere var ikke noe å samle på, forsto jeg.

LES OGSÅ: SV etterlyser granskning av fornorskningspolitikk mot samene

Nordmenn

Jeg hadde til da trodd at vi nordmenn hadde et ganske bra rulleblad når det gjaldt undertrykkelse av andre folk. Nå forsto jeg at vi hadde vi ikke har vært gode å komme ut for, verken for samer ­eller indianere.

Publisert: 3. januar 2017
ANNONSE
Kommentar

Det sitter noen samekvinner på kontoret mitt», sa Gro Harlem Brundtland da jeg møtte henne i Lille Grensen i februar 1981. Jeg gikk sporestreks opp i 16. etasje i regjeringsbygget, der det ganske riktig satt noen samekvinner og sang salmer.

Det var ikke den første aksjonen. I oktober 1979 satte samer opp telt foran Stortinget, der de sulte­streiket. Aksjonene var rettet mot Alta-utbyggingen, men det handlet vel så mye om det norske samfunnets århundrelange overkjøring av samene.

Samenes rett

Alta-aksjonene satte søkelyset mot samenes situasjon i Norge. Samerettsutvalget ble opprettet i 1980 og ­Sametinget så dagens lys noen år senere.

Men så dabbet interessen av. Det kom en reaksjon, og nå har vi en justisminister som mener ­samene har fått for mange rettigheter. Bevisstheten om det som har skjedd, er mangelfull.

Midt oppe i Alta-aksjonene sendte sjefredaktør Thor-Bjarne Bore meg til USA. Et av oppdragene var å lage reportasje om indianernes situasjon.

LES OGSÅ: Kirker administrerte overgrep mot urfolksbarn i Canada

Indianernes skog

Jeg oppsøkte blant annet et indianerreservat, som lå i Norse County i Minnesota. Det var tydelig at det var nordmenn som hadde tatt land og opprettet farmene i dette skogsområdet. Selve ­reservatet utgjorde nå bare en liten bit av herredet.

Lederen for reservatet har jeg glemt navnet på, men jeg husker at datteren på elleve år het Lille Ravn. Han fortalte meg at de hadde gått til sak for å få tilbake skog som innflytterne hadde tatt fra dem i strid med avtalene som var inngått. De ønsket å bygge ut sagbruk og annen treindustri, slik at de kunne få arbeid. Nå ville de ikke leve på velferd lenger.

Fra indianerne reiste jeg på besøk til mine mange slektninger i området. Jeg skjønte fort at det ikke ville være lurt å fortelle om mitt besøk hos indianerne. De norsk-ættede snakket svært så nedsettende om disse late og forfyllede naboene sine. Indianere var ikke noe å samle på, forsto jeg.

LES OGSÅ: SV etterlyser granskning av fornorskningspolitikk mot samene

Nordmenn

Jeg hadde til da trodd at vi nordmenn hadde et ganske bra rulleblad når det gjaldt undertrykkelse av andre folk. Nå forsto jeg at vi hadde vi ikke har vært gode å komme ut for, verken for samer ­eller indianere.

Publisert: 3. januar 2017
ANNONSE