ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Når vi trosser tålegrensen

Det er lett å snakke om et grønt skifte. Men hvor mange ønsker egentlig å leve annerledes?

ANNONSE
ANNONSE
Kommentar

Ved forrige årsskifte gjorde Norges Språkråd noe så selvmotsigende som å velge tre ord som «årets nyord».

Valget var «Det grønne skiftet».

Jeg antar at denne tre-for-en-kåringen handlet om at Språkrådet ikke så noen vei utenom. De registrerte vel at det var så mye snakk om dette fargevalget at det tegnet til å bli et tidsskille.

Slik er det ikke gått. 2016 ligger snarere an til å bli året der verden ble erobret av politikere som mener at klimaet og kloden klarer seg sjøl.

Og det har de jo langt på vei rett i. Kloden klarer seg sjøl. Det er vi som bor på den som ikke gjør det.

Tålegrense

Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.

Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016.

LES OGSÅ: Lærebok for styggevêr

Radikal ungdom?

En grønn visjon på samfunnsnivå må derfor jordes til våre valg som enkeltindivider. Hva er det vi trenger for å få et bedre liv? Hvordan får vi den offentlige samtalen til å handle om livskvalitet? Om hvordan vi kan få mer overskudd i hverdagen – og da tenker jeg ikke på penger.

Jeg har på følelsen av at skiftet har vært mer svart enn grønt når jeg ser samfunnsutviklingen i Norge de siste 40 årene. På 70-tallet var brorparten av de politiske ungdomspartiene i Norge opptatt av reformer som sekstimersdag og nullvekst. Hvor finner man ungdommer i dag som synes det er radikalt å redusere arbeidstiden og forbruket?

Å gi tid

Mange har nettopp fått julegaver av typen de ikke trenger. Over nyttår er det tid for å gå på kjøpesenteret og prøve å bytte dem. Flere blir sittende igjen med tilgodelapper i butikker der de ikke finner noe de trenger.

Tenk hvis man kunne få vekslet inn disse lappene i ting man har behov for?

Jeg tror mange ønsker seg mer tid. Ikke nødvendigvis for å leve lenger. Men for å leve bedre.

Det handler om tid der det ikke står noe på programmet. Tid som ikke er solgt på forhånd. Tid du ikke trenger å bruke på å betale gjeld.

ALF GJØSUND: Skal vekkelseskristne vekkes for klimasaken, må det skje fra talerstolen

Ambisiøst

Det er vanlig å lage seg forsetter når det nærmer seg et årsskifte. For mange handler det om å komme i bedre form, slutte å røyke eller lese en av litteraturens klassikere.

En jente jeg møtte nylig sa at hun ønsket seg dette for det nye året: «Å være lykkelig».

Mange vil nok smile brydd eller overbærende av henne. De velger i stedet å ha fokus på alle omstendighetene som skal gjøre dem lykkelige. Så overser de nobelprisvinner Daniel Kahnemans erkjennelse:

Lykken finner man ved å endre sinnet sitt, for omstendighetene kan vi ikke kontrollere.

Kahnemans forskning viser at følelsen av lykke er temmelig uavhengig av hvordan vi har det materielt. Følelsen handler mer om hvordan vi tolker verden. Denne innstillingen kan trenes opp og kultiveres, og sånn sett synes jeg min venninne har satt seg et ambisiøst og fint mål for neste år.

LES OGSÅ: Kirkenes klimakamp har bidratt sterkt

Forandre verden

Selv om mange synes det er kleint å snakke om lykke, tror jeg de fleste av oss innerst inne har en lengsel etter å finne koden som kan gi et mest mulig permanent opphold i denne sinnstilstanden.

Derfor jakter vi så hardt på alt som ser ut som lykke. Vi løper oss andpustne etter noe vi aldri får – med mindre vi innser at vi allerede har det. Det trengs litt ro for å kjenne sinnsro.

Gjennom takknemlighet og empati forandrer vi vår indre og ytre verden. Den blir grønnere, vakrere og mer verdt å ta vare på.

Og til alle som har lest helt hit: Takk for skiftet!

ANNONSE
Kommentar

Ved forrige årsskifte gjorde Norges Språkråd noe så selvmotsigende som å velge tre ord som «årets nyord».

Valget var «Det grønne skiftet».

Jeg antar at denne tre-for-en-kåringen handlet om at Språkrådet ikke så noen vei utenom. De registrerte vel at det var så mye snakk om dette fargevalget at det tegnet til å bli et tidsskille.

Slik er det ikke gått. 2016 ligger snarere an til å bli året der verden ble erobret av politikere som mener at klimaet og kloden klarer seg sjøl.

Og det har de jo langt på vei rett i. Kloden klarer seg sjøl. Det er vi som bor på den som ikke gjør det.

Tålegrense

Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.

Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016.

LES OGSÅ: Lærebok for styggevêr

Radikal ungdom?

En grønn visjon på samfunnsnivå må derfor jordes til våre valg som enkeltindivider. Hva er det vi trenger for å få et bedre liv? Hvordan får vi den offentlige samtalen til å handle om livskvalitet? Om hvordan vi kan få mer overskudd i hverdagen – og da tenker jeg ikke på penger.

Jeg har på følelsen av at skiftet har vært mer svart enn grønt når jeg ser samfunnsutviklingen i Norge de siste 40 årene. På 70-tallet var brorparten av de politiske ungdomspartiene i Norge opptatt av reformer som sekstimersdag og nullvekst. Hvor finner man ungdommer i dag som synes det er radikalt å redusere arbeidstiden og forbruket?

Å gi tid

Mange har nettopp fått julegaver av typen de ikke trenger. Over nyttår er det tid for å gå på kjøpesenteret og prøve å bytte dem. Flere blir sittende igjen med tilgodelapper i butikker der de ikke finner noe de trenger.

Tenk hvis man kunne få vekslet inn disse lappene i ting man har behov for?

Jeg tror mange ønsker seg mer tid. Ikke nødvendigvis for å leve lenger. Men for å leve bedre.

Det handler om tid der det ikke står noe på programmet. Tid som ikke er solgt på forhånd. Tid du ikke trenger å bruke på å betale gjeld.

ALF GJØSUND: Skal vekkelseskristne vekkes for klimasaken, må det skje fra talerstolen

Ambisiøst

Det er vanlig å lage seg forsetter når det nærmer seg et årsskifte. For mange handler det om å komme i bedre form, slutte å røyke eller lese en av litteraturens klassikere.

En jente jeg møtte nylig sa at hun ønsket seg dette for det nye året: «Å være lykkelig».

Mange vil nok smile brydd eller overbærende av henne. De velger i stedet å ha fokus på alle omstendighetene som skal gjøre dem lykkelige. Så overser de nobelprisvinner Daniel Kahnemans erkjennelse:

Lykken finner man ved å endre sinnet sitt, for omstendighetene kan vi ikke kontrollere.

Kahnemans forskning viser at følelsen av lykke er temmelig uavhengig av hvordan vi har det materielt. Følelsen handler mer om hvordan vi tolker verden. Denne innstillingen kan trenes opp og kultiveres, og sånn sett synes jeg min venninne har satt seg et ambisiøst og fint mål for neste år.

LES OGSÅ: Kirkenes klimakamp har bidratt sterkt

Forandre verden

Selv om mange synes det er kleint å snakke om lykke, tror jeg de fleste av oss innerst inne har en lengsel etter å finne koden som kan gi et mest mulig permanent opphold i denne sinnstilstanden.

Derfor jakter vi så hardt på alt som ser ut som lykke. Vi løper oss andpustne etter noe vi aldri får – med mindre vi innser at vi allerede har det. Det trengs litt ro for å kjenne sinnsro.

Gjennom takknemlighet og empati forandrer vi vår indre og ytre verden. Den blir grønnere, vakrere og mer verdt å ta vare på.

Og til alle som har lest helt hit: Takk for skiftet!

ANNONSE