Morfars papirbåter

Berit Aalborgs kommentar ble opprinnelig publisert i 2016.

Vi som tilhører etterkrigsgenerasjonen, vokste opp med utallige historier om krigen. Slik har årene 1940–1945 brent seg inn i vår bevissthet: Vi har lært om den tyske okkupasjonen. Om gutta på skauen. Om motstandbevegelsen. Og ikke minst: Om alle som kom i fengsel. Noen ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. Andre satt i norske fengsel, slik min morfar Haldor.

Min mors familie bodde på ei lita øy sør for Bodø. Morfar var overlærer på skolen, og en av to–tre lærere i det lille øysamfunnet. Et trangt sund unna ligger neste lille øy: Nordarnøy. Der lå et av de største tyske batteriene i Nordland. De to øyene var derfor fulle av tyskere som kontrollerte båtleia inn mot Bodø. Det var til og med SS-offiserer på den lille øya. En overlærer som ikke fulgte direktivene om «vennligsinnet undervisning», og som må ha vært mistenkt for å gjemme flyktninger på låven sin, var i søkelyset blant NS-folk og tyske offiserer på øyene.

Det var ekstra stort fokus på nettopp lærere høsten 1943. De mye omtalte studentdeportasjonene foregikk i Oslo. Universitetet ble stengt, og i alt ble 1.200 mennesker arrestert. Rundt om i hele landet ble akademikere og lærere fengslet.

LES OGSÅ: En første juledag på 80-tallet inviterte min far en uteligger inn på julefrokost. Jeg husker ennå lukten.

Fengsel i jula

Denne høsten ble også morfar hentet i sitt hjem. Han ble kroppsvisitert mens flere av hans fem barn var redde og gråtende vitner. Min mor Bjørg forteller om mormors «svarte øyne» i tøffe perioder i krigsårene. Jeg tror hun må ha hatt svarte øyne også denne dagen, som et hjelpeløst vitne til at hennes mann og familiens forsørger ble ydmyket, plassert inntil en vegg og påsatt håndjern.

Mormor Julianna må ha vært mer vettskremt enn barna forsto. Med fem barn å ta vare på måtte hun håndtere at mannen hennes ble ført bort. Ingen visste om han ble sendt til Bodø, Grini eller Tyskland. Mormor må ha grått seg i søvn i de lange og mørke nettene fram mot jula 1943. Min mor, som i dag er 84 år, fortalte at hun gjemte seg på ark-loftet for å gråte. Slik at hennes mor ikke skulle høre det, og bli mer lei seg.

Brettet papirbåter

Lenge visste de ikke hvor morfar befant seg. Men til slutt fant de ut at han satt i fengsel i Bodø. Like før jul fikk noen av mannfolkene på øya lov til å besøke Haldor. Familiefaren og ektemannen fikk dermed sendt julehilsen hjem til sine kjære ute på øya rett før jula 1943. Men den røslige læreren, mannen jeg husker som en streng, men humoristisk morfar, hadde ingen gaver til barna sine.

Men som den handlekraftige læreren han var, fikk han tak i en gammel avis. På cella si, i tysk varetekt, fikk han brettet fem små papirbåter. Navnene til hans barn var sirlig påskrevet med stødig lærerskrift: Jorunn, Arne, Leif, Bjørg og Helge. Slik fikk familien den aller beste julehilsen dette året: De fikk livstegn fra Haldor. Blant gavene som er gitt i min familie, må disse fem små papirbåtene være den aller vakreste gaven.

LES OGSÅ: Blåøyd Jesus

Vanskelig å forstå

Hvert år når jeg ordner julegaven til mine egne fire barn, tenker jeg på morfars papirbåter. Mens jeg pakker inn mobiltelefoner, skiutstyr, eller en fin genser, tenker jeg på at jeg burde gitt mine barn noe like betydningsfullt som Haldor ga til sine. Jeg tenker også hvor vanskelig det er for oss å forstå hvordan det er å frykte for livet, for krig eller okkupasjon. Hvor hardt det må være for foreldre ikke å kunne verge sine egne barn, eller andre kjære. For oss er krigen, ydmykelsen og frykten så langt borte: Noe som skjer på TV.

For meg og min familie er derfor morfars papirbåter blitt en viktig historie. Som minner oss om at også våre egne har måttet leve med krig, okkupasjon, frykt og fornedrelse. At også nordmenn i vår nære fortid satt uten en pappa, bror eller andre kjære – og håpet på livstegn.

LES OGSÅ: Soldat: – Vi ble tvunget med til kirken

Han ville forstått

Morfar døde i 1978, 81 år gammel. Som barn forsto jeg ikke betydningen av historien om papirbåtene. Nå skulle jeg gjerne fortalt ham hvor mye nettopp denne historien betyr for meg som voksen. Men når jeg tenker meg om, ville han forstått. Det var jo han som satt i fengsel, med frykten for aldri å se sine egne barn igjen – mens han brettet papirbåter med skjelvende hender.

Min morfar var en klok mann. Jeg liker å tenke at han ville bedt meg rette blikket fremover og pekt på andre fedre og mødre som frykter for sine liv og sine barn. At det finnes historier om papirbåter i min egen samtid. Også jula 2016.

LES OGSÅ: Holder fast på Jesus i skoletiden