Misjonens smertefulle omstillinger

Fallet i oljeprisen har gjort «omstilling» til årets moteord i politikk og arbeidsliv. I norsk misjonsvirksomhet har omstillingen allerede pågått i mange år.

Antall norske misjonærer på langvarige opphold i utlandet er om lag halvert på 25 år. Det handler selvsagt om generell kostnadsvekst og om at den mest giverglade generasjonen misjonsvenner er i ferd med å bli borte, men det ligger også mer strukturelle årsaker bak.

LES MER: Ber om norsk støtte også i fremtiden

Sterke tradisjoner og lang historie

Det er nemlig ikke slik at norsk misjonsaktivitet i seg selv er halvert. Korttidsmisjonærer og samarbeid med lokale partnere gjør at fallet i den totale virksomheten ikke er like dramatisk som nedgangen i antall langtidsutsendinger.

Norsk misjon startet med etableringen av Det Norske Misjonsselskap i 1842. Desto mer historie man har i bagasjen og desto sterkere tradisjoner man lener seg på, jo vanskeligere vil endring og oppbrudd være.

LES MER: Strengere skatteregler for misjonærer

Både ord og handling

Derfor skal norsk misjon ha ros for de endringene som er blitt gjort gjennom de mer enn 170 årene som er gått siden den første norske misjonæren, Hans Schreuder, ble sendt til det daværende Zululand i dagens Sør-Afrika i 1843. Både arbeidsform og ideologi har endret seg kraftig.

Der man før sendte rene evangelister til fremmede folkeslag, gjerne omtalt med ord som ikke lenger står i ordboka, er det i dag bred enighet i hele den internasjonale misjonsbevegelsen om at ord ikke er nok. At diakoni er blitt en så selvfølgelig del av misjonens kjerne, er den største omstillingen som er skjedd på feltet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Svaret kan gjøre vondt

Spørsmålet som likevel kan stilles, og som Øyvind Eggen i Norad reiste i torsdagens Vårt Land, er om misjonens styrke – kontinuitet og møysommelig opparbeidet kunnskap om lokalsamfunnene – også er dens svakhet: At personlig eierskap til enkeltprosjekter sperrer for nødvendig endring.

Eggen mener misjonsorganisasjonene bør spørre: «Dersom vi skulle ha startet misjons- og bistandsarbeid i dag, hvor og hvordan ville vi gjort det?» Spørsmålet er enkelt, men svaret kan føre til konklusjoner som gjør vondt – særlig når virksomheten er en hjertesak for dem som gjør jobben.