Lyspunkt i et dystert nabolag

Fredsprisen til en dialogkvartett i Tunisia er verken særlig kontroversiell eller veldig spennende, men den er like fullt en velfortjent heder og oppmuntring til viktige sivile aktører for nasjonal forsoning i Tunisia.

Det var nettopp i Tunisia en desperat fruktselgers selvmordsaksjon utløste den arabiske våren. Siden sporet demokratihåpet av i alle andre land enn Tunisia, der det har vært avholdt valg og er innført en ny og mer liberal grunnlov etter at den diktatoriske presidenten Zine al-Abidine Ben Ali ble jaget fra landet i januar 2011.

LES OGSÅ: Tunisisk dialogkvartett får fredsprisen

Trenger håp

Det kan virke som Nobelkomiteen har lett med lys og lykte etter en oppmuntrende pris til en region som preges av beksvarte overskrifter, voldelige konflikter, undertrykking, sosiale problemer og manglende demokrati – med en flyktningstrøm uten sidestykke siden 2. verdenskrig.

Statsminister Erna Solberg fulgte opp dette da hun i sine kommentarer til fredsprisen karakteriserte Tunisia som en håpefull rollemodell i verdens for tiden farligste region. Det er et fromt ønske, men å tro at naboland som det borgerkrigsherjede Libya eller militærdiktaturet i Egypt skal la seg anspore til fredelig dialog og demokratisk pluralisme, er nok en betydelig overvurdering av hvilke ringvirkninger «verdens viktigste pris» kan skape.

Like fullt er inkludering av nettopp slike krefter som nå belønnes – som arbeidstakere, arbeidsgivere, menneskerettsaktivister og advokater – avgjørende for å forankre fredelige prosesser i sivilsamfunnet og folket.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Homogent land

Tunisia har fordelen av å være et relativt lite og homogent land, med langt mindre etniske spenninger enn i mange arabiske naboland. Landet har en relativt sekulær samfunnsform – forsterket av den nye grunnloven fra januar 2014 – men som i alle land i regionen finnes det like fullt betydelige religiøse motsetninger. Disse et også i Tunisia forsøkt utnyttet av ekstreme islamistiske krefter, og paradoksalt nok regnes Tunisia som en av de største «leverandørene» av rekrutter til den såkalte islamske statens (IS) sine styrker i Syria.

Tunisiske myndigheter regner selv med at minst 3.000 tunisiere har sluttet seg til IS-rekkene i Syria, mens andre tror tallet er langt høyere. Grunnene kan være mange, men det handler sannsynligvis vel så mye om sosial misnøye som religiøs lengsel. Den tunisiske befolkningen er ung – hver tredje tunisier er mellom 15 og 29 år – og selv til Midtøsten å være er det en urovekkende høy andel unge menn og kvinner som verken er i utdanning, opplæring eller arbeid. På landsbygda i Tunisia gjelder dette seks av ti unge menn, og mer enn åtte av ti unge kvinner.

LES OGSÅ: – Hyller den arabiske våren

Terrorangrep

IS har ikke bare rekruttert mange tunisiere til Syria og Irak. De er også aktive for å destabilisere landet som har vært et av de mest populære turistmålene langs den nordafrikanske middelhavskysten. Det er bare noen dager siden tunisisk politi hevdet å ha avdekket tre celler som rekrutterer tunisiere, og de arresterte 11 mennesker som er mistenkt for å ha prøvd å slutte seg til islamistgruppen i nabolandet Libya.

Samtidig fortsetter tunisiske myndigheter arbeidet med å bygge en sandmur mot grensen til Libya for å hindre terrorister i å ta seg inn i Tunisia, fra et land der islamistgrupper har nesten fritt spillerom i fravær av en sterk statsmakt.

Den islamske staten (IS) påtok seg tidligere i år ansvaret for to av de verste terroranslagene i landet på lang tid. Først da 21 utenlandske turister og en politimann blir drept i et terrorangrep mot Bardo-museet i hovedstaden Tunis i mars, deretter i slutten av juni da 38 mennesker ble drept i et voldsomt terrorangrep i feriebyen Sousse.

LES KOMMENTAREN: Klok fredspris

Viktig motkraft

Håpet lever like fullt i Tunisia. Ikke mist takket være dialogkvartetten som belønnes med Nobels fredspris for sitt kanskje avgjørende arbeid etter at landet sommeren 2013 stod foran en mulig dramatisk splittelse.

De fire organisasjonene ble med sin kompromissvilje en viktig motkraft etter at det islamistiske partiet Ennahda og deres allierte – som hadde vunnet valget etter den såkalte sjasminrevolusjonen – prøvde å tvinge gjennom en grunnlov som ville gjort islam til statsreligion, med nye begrensninger på ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Som Egypt

Hadde ikke dette brobyggerarbeidet lyktes, kunne det samme skjedd som i nabolandet Egypt omtrent samtidig. Der manglet Det muslimske brorskap evne til å forsone og bygge broer etter sin knusende valgseier etter Mubaraks fall, og i stedet endte det med voldsomme opptøyer og en gylden anledning for militæret til å gjenerobre den reelle makten i landet.

For Tunisia ligger håpet i nettopp å unngå polariseringen som har vært så ødeleggende for Egypt og andre araberland. Pristildelingen vil gjøre det vanskeligere å marginalisere viktige balanserende krefter i sivilsamfunnet, og den understreker hvor viktig det er at fredsbygging ikke bare drives fra diplomater og politikere, men fra engasjerte mennesker fra grasrota.