‘Litt rare?’

Det var en helt vanlig ettermiddag i advents­tiden, for noen år ­siden. En av mine småjenter satt tankefull og pirket i maten. Da jeg spurte hva hun tenkte på, fortalte hun at de laget julegaver i barnehagen. Hun hadde laget både nisser og kurver av glanspapir.

Så kom spørsmålet: «Du mamma,­ er vi egentlig litt rare?»

Julekrybber

Dette spørsmålet gjorde meg nysgjerrig. Saken var at min datter hadde fortalt om julekrybbene som ble satt fram før jul hjemme hos oss. Flere av de andre barna rundt bordet visste ikke hva en julekrybbe var. Overrasket, men med ønske om å forklare de andre hvorfor vi feiret jul hjemme hos oss, hadde min datter fortalt om Jesusbarnet i krybben, om gjeterne på marken og om de hellige tre konger. Ifølge min datter hadde de ­andre barna vært svært interessert.

Men førskolelæren, som jeg kjente som en hyggelig og raus person, hadde på et punkt stoppet fortellingen. Slik ble det ­referert av min femåring: «Her i barnehagen er det ikke så mange som er kristne. Så jeg tror ikke vi skal snakke så mye om det».

Dette var altså bakgrunnen for min datters fundering: «Er vi egentlig rare?»

Iver etter nøytralitet

I ettertid har jeg ofte tenkt at jeg burde tatt en prat med førskolelæreren. Jeg tror hun var genuint opptatt av at ingen skulle tråkkes på tærne,­ og at barn av ikke-kristne­ forelde skulle slippe å komme hjem med historier om Jesus i krybben. Hun visste at rundt bordet det satt det både barn av ateister og muslimer, den dagen min datter begynte å snakke om kristne juletradisjoner. Men i sin iver etter å være nøytral, greide hun faktisk å sette min femåring i forlegenhet.

Den siste uken har vi kunnet lese at vår førskolelærer ikke er alene. Vårt Land har skrevet om undersøkelser som viser at barn ikke lærer nok om sine venners religion og livssyn. Dette til tross for at rammeplanen for barnehager slår fast at de ­ansatte blant annet skal skape interesse­ og ­bidra til forståelse og toleranse­ ­for forskjellige kulturer og ulike måter å leve på.

Invitasjon

Førskolelæreren i vår barnehage kunne valgt en helt annen strategi. Hun kunne bedt oss om å ta med et par av julekrybbene til barnehagen, og fortalt de andre barna om hvordan vi som kristne feirer jul.

Vi hadde kommet med glede. Ikke for å tvinge vår tro på barn av muslimer og ateister. Men for at de skulle kunne lære noe om vår tro, tradisjon og feiring. Slik ville disse barna fått et innblikk i kristen julefeiring, og sluppet å framstå som religiøse analfabeter senere i livet.

For min del hadde jeg gjerne sett at mine barn allerede i barnehagen hadde fått noen smake­biter av sine venners tradisjoner, livsanskuelse og tro. At de for eksempel hadde fått vite noe om hvorfor muslimer feirer Id, hvorfor jøder ikke blander kjøtt og melk, hvorfor sikher går med lue eller hvordan humanetikere tenker om både liv og død. All erfaring viser at kunnskap om andre gjør oss rausere. Det trenger vi i dagens samfunn.

Id-feiring

Noen år etter den omtalte situasjonen i barnehagen gikk min datter i klasse med noen av de samme barna. Hennes muslimske venninne snakket mye om Id-feiring, og min datter lurte på hva det egentlig var. Vi bestemte oss for å stikke innom venninnen og familien med blomster til Id-feiringen. Jeg har sjelden blitt så godt mottatt av fremmede. Vi ble invitert inn til middag og møtt av en familie som raust delte av sin religiøse tradisjon. Vi fortalte også om noen av våre. Det ble en svært hyggelig kveld.

Få opplæring

Skal vi ha ­ambisjoner om integrering, økt forståelse og gjensidig respekt, må barnehagens ansatte både få opp­læring og øve seg på å møte barnas tro og tradisjon med ­interesse. Dette gjelder både de barna som kommer fra religioner som er nye i Norge, og barn som kommer fra en kristen eller humanistisk tradisjon som har vært i landet lenge.

Greier vi å legge grunnlaget for toleransen og forståelse i barnehagen, kan det være ett av mange bidrag til å motvirke radikalisering og polarisering hos den oppvoksende generasjon.

Det vi ønsker aller minst, er at barn og ungdom vokser opp i landet vårt med følgende spørsmål ­nagende et sted bak i ­bevisstheten: «Er vi egentlig rare?»