Løft blikket!

Jeg har fulgt en merkelig, ørliten debatt i danske aviser. Den handler om folkekirkens vidunderlige takhøyde og alt den rommer. En av landets mest markante kulturjournalister, selverklært ateist, skrev intetanende og i et lite anfall av førjulsstemning at nå var folkekirken blitt så romslig at han så, men godt kunne tenke seg å være der. Innforstått, slik kan det i hvert fall leses – «bare kirken får Gud ut av huset, er det plass til meg også».

LES OGSÅ: Kjell Arild Pollestad har anmeldt Fadervår

Tydelighet

I en tid, vår tid, hvor kristendommen høflig og «formelt» blir vist kjøkkenveien ut og de ved hovedinngangen sier at det kunne vært godt med et kirkeløst samfunn, er det ikke tid for runde formuleringer. Det ligger en forventning i luften om at jo mer bleket kirkens budskap er, desto mer relevant er kirken. Det er omvendt, det vet vi jo. Det gjelder alt. Jo tydeligere «grenser», desto større relevans, desto større trygghet. Ikke «rettroenhet», misforstå ikke, den gjør oss utrygge. Men tydelige kirkestemmer som velger «grovbrød» fremfor «loff», kirker som umoderne nok går ut og forteller det glade budskap så det kjennes i tærne. Det skjer for all del søndag etter søndag at forkynnere stoler på kraften, mer enn på moderniteten. Det er godt, det gjør godt å være til stede. Men inntrykket ute (slik jeg og sikkert andre ofte møter det) er at kirken ikke er slik. «Kirken er vassen, nå når vi trenger den mest», møtte jeg én som sa forleden. Er det topporganene i kirken som er for slappe og ikke makter å mane til mot, tro og tankens kraft?

LES MER: Min tro med Ingebjørg Bratland

Smell i

Det er jo kirkene som forvalter den store fortellingen, den om menneskets evige mening – i et trekantforhold mellom Gud, ens neste og en selv. Umoderne nok, men det er smell i det: Mennesket er ikke alene.

Visst holdes det kirkeåpent for en ateistisk, dansk journalist, han kan stille hver eneste søndag om han vil. Men så må også journalisten tåle å høre at «Klaus (som han heter), du er et godt menneske, men så lenge du ikke tror, eller i det minste tviler, hører du altså antakelig ikke helt hjemme her. Hva du mener om kirken, er helt greit. Men den forandrer ikke sitt mandat av den grunn». Noe sånt.

Enig og uenig

En religion, vår religion, kristendommen, virker altså skremmende på folk når tilhengerne av den rent faktisk tror. Underlig. Og enda underligere akkurat nå, når folkestrømmen gjester oss med til dels sterkt troende mennesker. Vi har mye å snakke sammen om – varme, nestekjærlighet, gjestfrihet, mat, musikk. Men religion, hva vet vi om vår egen? Har vi da noe å snakke om? – noe «dypere», noe overordnet, noe vi har mer eller mindre felles erfaringer rundt? Nå skal det sies, som en klok prest sa til meg forleden: «Vi kan snakke om religionsdialog, og det skal vi. Da er det viktig å starte samtalen med det vi er enige om, – det blir vi fort ferdige med, for det vil vise seg er lite. Når vi tar tak i det vi ikke enes om, kan det ta lengre tid. Men det er realisme. Altså grunnlaget for en sann dialog.»

Først når vi kjenner vårt eget, kan vi snakke saklig sammen.

DISKUTÉR: Kirken må uroe

På flukt

Tidligere i år, da forbundskansler Angela Merkel sto i strømmen av fremmede på flukt og islamfrykten hjemme, sa hun: «Gå til kirke, da forsvinner frykten!». Hun mener ikke: «Ta tak og les de rettroendes teologi», men at «der, i kirken, vil dere finne et fellesskap med felles lengsler, rotfestet i noe som nettopp ikke skaper frykt: Kunnskap og forståelse av dypereliggende verdier (som forplikter!).

Det er en tillit til de troende. Tør vi, som kirke i en tid hvor kristendommen fyller mindre og mindre og tilsynelatende oppløses raskere enn flyenes hvite streker på himmelen, stole på kraften fremfor den flyktige «populariteten» som bare setter oss i skammekroken?

LES MER: Hva tjener kirken?

Lenge nok

Vi har lyttet lenge nok på retorikken om at det norske samfunnet ikke bygger på kristne idealer og tanker, men på arbeiderbevegelsens og kulturradikalismens flagg og faneord. Det er dilettanteri og demagogi, kristendommen har så visst hatt en livgivende oppdragerrolle i landet, den har hatt – og har – stor betydning for formingen av det moderne Norge. «Dette må vi løfte frem med stolthet. Vi må si at tro, det er noe positivt. Jeg tror dette er viktig i møtet med det nye Norge, som er mer fargerikt, mangfoldig og flottere enn noen gang», minnet KrF-lederen oss om i et intervju i Vårt Land for et par dager siden.

Nå, når verden har større vilje til lys enn noen sinne men ikke får det helt til, kan det være at kirkens fortellinger om liv, håp og orden blant menneskene under Guds himmel, har mer å si oss enn atskillig annet som bys. Den uredde kirkens fortellinger.