Spaltist

Kunsten å reise

I mine forventninger er det stille i Roma om natten, alle legger seg klokken 23. Bossbiler og 
ambulanser jobber selvsagt ikke når jeg skal sove.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er sommer, og jeg har gledet meg i flere måneder. Endelig er jeg her. I Roma. Sammen med to venner fra jobben skal Den evige stad utforskes. Målet er at vi skal lese, skrive, oppleve og erfare. Nå skal det funderes og reflekteres, og intet sted er bedre enn Roma, har jeg hørt.

Den umiddelbare motivasjonen for reisen er personlig. Jeg har vært der før, men denne gangen har jeg bestemt meg for å ta det litt roligere. Ikke løpe rundt for å få med meg alle severdighetene. Nei, denne gangen skal jeg fordype meg i god litteratur om karmelittisk spiritualitet, om munker og nonner, om engler og helgener – og om Gud. Og kanskje svippe oppom Peterskirken et par ganger, for den store basilikaen vil sikkert gi meg god ­inspirasjon til arbeidet mitt, noe jeg virkelig trenger.

Slitsomt å reise

Allerede etter et par dager begynner jeg å fundere over forholdet mellom forventningen til reisen og dens realitet. Jeg merker allerede en tydelig forskjell mellom forestillingene mine, og hva som faktisk skjer her. Det er ikke slik at realiseringen er skuffende eller at turen oppleves som mislykket, men mer det at den er så annerledes.

Da jeg bestilte billettene i Bergen, en kald ­novemberdag i fjor, hadde jeg glemt de tomme rommene som ofte oppstår på reiser. Alle de ­timene man ikke klarer å se for seg. De øyeblikkene som ingen brosjyrer eller Roma-bøker forteller om. For eksempel vakuumet som varer fra man starter reisen til man faktisk er framme. Det slitsomme med å reise. Det som gjør at de som husker godt antakelig reiser mindre enn de som glemmer fort.

I mine forventingers forestillinger finnes det få stressfaktorer, som å løpe etter bussen, stå i lang kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen på Flesland, hvor jeg i tillegg får beskjed om at tannkremen, deodoranten og sjampoen, som selvfølgelig ligger på bunnen av kofferten, må opp i en gjennomsiktig plastpose før jeg kan passere.

Ingen nytelse å reise

I mine forventninger finnes det heller ikke overfylte busser, eller dansefluer, ja, de heter faktisk det, som surrer rett ved øret mitt, eller hunder som bjeffer ukontrollert. I mine forventninger er det stille i Roma om natten, alle legger seg klokken 23. Bossbiler og ambulanser jobber selvsagt ikke når jeg skal sove.

Slik er det i mine forventninger, men slik er det ikke i Roma.

Kanskje det er derfor filosofen Albert Camus uttrykte det så treffende i sine notatbøker: «Dette er grunnen til at vi ikke bør si at vi reiser for nytelse. Det finnes ingen nytelse i det å reise, og jeg ser på det som en anledning til åndelig prøvelse.»

Hvem har ansvaret for dette misforholdet mellom forestillinger og realisering? Hvem kan jeg rette en berettiget klage til?

Mas og kjas

Reisebrosjyrer og Roma-bøker bør i hvert fall ta sin del av ansvaret. Brosjyrene er så selektive i sin fremstilling at en kan beskylde dem for villedende markedsføring. Roma-bøkene er ikke stort bedre. De viser kunstskatter og kirker av en annen verden og forteller hvor viktig det er å reise, hvor godt det er å komme seg vekk, og ikke minst hvor velgjørende det er med en pust i bakken. De unnlater å nevne at Roma også er mas og strev.

Jeg savner brosjyrer, bøker og mennesker som kan snakke sant om reiser. Istedenfor å si hvor vi skal reise, og eventuelt hvordan vi skal reise, så burde flere sagt noe om hvorfor vi skal reise. Slike eksistensielle reisebøker hadde slått godt an hos meg.

Kim Larsen er førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Bergen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Spaltist