‘Kristne røver påsken’

For et par år siden kom et av mine barn oppskjørtet hjem fra skolen. Påsken hadde vært tema. Læreren hadde fortalt om den kristne høytiden. Men også om kyllinger, ski og Kvikk Lunsj.

Ungene hadde fortsatt praten i skolegården. Kanskje var noen av dem preget av foreldrenes diskusjon om skolegudstjenesten få måneder tilbake, som hadde vært særlig hissig dette året. En av klassekameratene sa deretter: «Nå prøver de kristne å ta påska også».

«Påskekrybben»

Dette hadde åpenbart gjort inntrykk på mitt barn. Hjemme hos oss hadde vi nettopp snakket om at vi snart skulle gjennomføre vår årlige påsketradisjon, som barna kaller «påskekrybben». Da de var små laget vi en påskescene som blir satt fram hvert år: to mariaer­, to engler, en grav, to soldater med fargeglade coctailpinner til sverd, et kors, og en Jesus kledd i lendeklede med en tornekrone av skinntråd med knuter. På hjemmesnekret vis har Jesus en øyeskrue på hodet, slik at han kan hektes på korset langfredag, og monteres av i god til før påskemorgen.

Hvem har rett?

Det som gjorde vårt barn oppriktig oppskjørtet etter skoledagen var følgende spørsmål: «Hvem har egentlig rett?» Klassekameraten, som påsto at kristne forsøker å tuske til seg Kvikk Lunsjens og påske­harens høytid? Eller historien om kors, lidelse og oppstandelse?

Denne påsken sto klassekameratens påstand sentralt i vår påskefeiring. Det ga en anledning til å snakke om påskens historie og betydning. Om lidelseshistorien som ikke lenger får så stor plass i vår norske kultur. Kanskje fordi vi ikke forstår dens betydning lenger. Eller fordi lidelse og smerte har forsvunnet stadig mer ut av vår virkelighetsforståelse.

Det er ikke lenge siden det var annerledes. Som barn husker jeg langfredagsgudstjenestene fra Vadsø kirke. Jeg klaget over at gudstjenesten var langtekkelig. Min far svarte strengt: «Det er meningen. Langfredag er en lang og vond dag». I min barndom hadde smerten og lidelsen som kontrast til gleden fortsatt en viktigere funksjon. Historien om korsfestelsen og offeret var en viktig fortelling i vår kultur.

Blodig påskedrama

Ser vi til land der den katolske eller ortodokse kirke står sterkt, er kristnes påskefeiring langt mer dramatisk og synlig. I land som Filippinene, Brasil og Spania blir korsfestelsen hvert år manet ­fysisk fram gjennom opptog i byen, i all sin skrekk og blodighet. Det er nærmest umulig å tenke at påsken ikke er en kristen høytid.

I Norge anno 2016 er det mange som ikke lenger kjenner til påskens betydning. Slik blir den omtalt på bloggen Skrivebua.no: «Så hvorfor feirer vi påske? Man skulle nesten tro at det var en måte å feire varmt vær og snø på, men så enkelt er det ikke. Vi feirer påske fordi en mann med langt skjegg og hvite klær lot seg spikre opp på et kors for å dø, for så å stå opp igjen tre dager senere. Dette har så klart alle glemt, og det er nå bare pensjonister og svært kristne mennesker som går i kirken hver søndag som husker det».

Svik og politisk feighet

På en helt annen måte enn julen har påskehøytiden blitt en beskjeden og privat høytid for troende. Til tross for den årlige krangelen om skolegudstjenesten, anerkjenner flere at julen er en sentral kristen høytid.

Kanskje er noe av grunnen at det lille Jesusbarnet i krybben ikke framstår så påtrengende og konfronterende. Julen kan plasseres inn i et ufarlig glansbilde. Påskens budskap er derimot fullt av svik, alvor, fornedrelse og politisk feighet. De fleste vil kjenne på ubehaget, både over Judas sitt svik og Pontus Pilatus toede hender.

Likevel er det grunn til å undre: Når bestemte vi oss for å være så historieløse? At barn ikke lenger forstår at påsken faktisk er en kristen høytid og en sentral del av vår historie. Og dermed en viktig del av vår egen identitet.

Det er god grunn til å undres over at kristne i Norden har mistet eierskap til fortellingen om påsken. Og dermed også til ­alvoret i tilværelsen.