Kommentar

Krekar, Frp og de andre

Frp greier ikke å sende ut mulla Krekar slik de lovet. Men de andres «politiske korrekthet» gjør at partiet slipper massiv kritikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Helt siden begynnelsen av 2000-tallet har Frps politikere krevd at Norge må sende ut mulla Krekar, eller Najmuddin Feraj Ahmed, som han egentlig heter.

Både Siv Jensen og Carl I. ­Hagen har brukt sterke ord om sittende regjeringers manglende vilje og evne til å få Krekar ut av landet. Begge har sagt at det må være mulig å få mullaen ut, hvis viljen er der.

LES OGSÅ: Bare apestreker?

Frp ville få Krekar ut av landet i ekspressfart

Internt i Frp var forventningene skyhøye til at partiet skulle få Krekar ut av landet i ekspressfart, da de kom i regjering i 2013.

Allerede­ før stortingsvalget i 2009, hadde­ Siv Jensen lovet fortgang i ­utvisningsprosessen hvis hun kom til makt. Frp presenterte da dokumentet: «101-punktsliste for å forandre Norge på 100 dager». Her sto det at Frp skulle «Prioritere arbeidet med å effektuere utvisningsvedtak av Najmuddin Feraj Ahmed (mulla Krekar)».

Jensen lovet ikke at Krekar skulle være ute av landet innen hundre dager. Men det lå som et tydelig premiss at det skulle gå fort. Krekar skulle ikke være i landet etter fire år med en justisminister fra Frp.

Jensens medieutspill i 2009

Rundt 2009 kom Jensen med en serie­ medieutspill der hun under­streket at Frp mente alvor med sine Krekar-løfter. I TV 2 omtalte hun den rødgrønne regjeringens innføring av meldeplikt for Krekar som et «maktesløst tiltak». Til VG sa hun: «Jeg har sagt det hele tiden: Først skal vi endre loven slik at Krekar kan settes i varetekt. Deretter skal han sendes ut av landet». Også på Dagsrevyen flesket hun til: «I aller ytterste konsekvens er jeg villig til å bryte menneske­rettighetene for å få mulla Krekar ut av landet».

Men i 2013 måtte også Frp forholde seg til de politiske – og ofte tunge – realitetene som f­ølger med makt. Heller ikke justisminister Anders Anundsen fikk Krekar ut av landet. Etter to år i regjering måtte Anundsen tvert imot bite i det sure eplet og innrømme at det ikke gikk: «Vi har jobbet med mange løsninger, også det å få til en forsvarlig retur­avtale med Irak. En del av dem kan vi ikke gjennomføre på grunn av internasjonale forpliktelser», sa Anundsen til VG.

Denne innrømmelsen må ha vært et slags «sannhetens øyeblikk» for Frp. Da det ble tydelig at også deres egne regjeringsmedlemmer er for politikere å regne. Som alle andre politikere­ i et liberalt demokrati må de forholde seg til avtaler og regler, både nasjonalt og overnasjonalt.

LES OGSÅ: Listhaug: Konvertitter skal få med prest på UNE-møte

De andre holder munn

Det som er like påfallende, er hvordan de andre partiene oppførte seg. Noen spredte stemmer forsøkte å stille Frp til veggs. Sps Jenny Klinge var en av dem. I 2014 gikk hun ut i ABC Nyheter og sa at Frp hadde møtt seg selv i døra: «Dette handler enkelt og greit om at vi har et stort parti som i alle år har brukt Krekar-saken til å få fram at de enkelt kan fikse problemet ved å sende ham ut av landet. Nå, i regjering, er tonen en annen.»

Men de aller fleste politikerne holdt munn. Til tross for at flere av dem tidligere var blitt hud­flettet av Frp på grunn av Krekar. Hvorfor tok de ikke igjen?

Realpolitikk

Hovedgrunnen er en realpolitisk erkjennelse av at Krekar-saken faktisk er vanskelig. Mange er dessuten redd for at kritikk av Frp kan slå til-bake på dem selv: Krekar er upopulær, derfor tør få å ta sjansen på å bli tatt til inntekt for hans sak.

Partiet som tidligere har fått hardest kritikk av Frp er Ap. Men som Norges største styrings­parti har de kjent på kroppen hvor krevende det var å håndtere nettopp denne saken. De vet at en rekke internasjonale avtaler og konvensjoner gjør det vanskelig.

LES OGSÅ: Direktorat liker ikke besøk til buddhisttempel

Et lite land i verden

Som et lite land i verden er Norge helt avhengig av at internasjonale avtaler følges. Ellers kan det få alvorlige følger for vår egen sikkerhet i andre situasjoner. Da Siv Jensen i 2009 sa at hun var villig til å bryte menneskerettig­heter for få Krekar ut, tok hun ikke høyde for hvilke konsekvenser dette kunne få på sikt: Både for norske borgere i utlandet og som et signal til verden rundt oss.

Dessuten er det ikke så lett som Frp har uttalt: At andre land kan ta imot ham. Dette ble tydelig i forrige uke. Etter at Italia først ønsket ham utlevert for å anklage ham for terror, trakk de utleveringskravet tilbake. Nå kan det skje at Krekar blir en fri mann på vakten til Frps justisminister.

LES OGSÅ: Avgjørende at colombianerne opplever fredsgevinst

Populismens hulhet

Likevel holder mange politikere fortsatt munn. De vet at store deler av befolkningen i både USA og andre europeiske land lytter til populistiske ledere og deres 
forenklede budskap. Politikere som gjentar det folk ønsker å høre.

Et ferskt eksempel er ­Donald Trumps formidable suksess ­under valget i USA. Men alle­rede før han har tiltrådt som president har han måttet trekk­e tilbake sine minst realistiske løfter. Nå skal han verken bygge muren­ ­eller fengsle Hillary Clinton. ­Likevel sitter han ved makten i fire år.

På samme måte som mange er lettet over at Trump ikke skal fengsle Clinton i USA, er mange her lettet over at Frp – og dermed også Norge – forholder seg til konvensjoner og avtaler. Dermed slipper Frp den massive kritikken fra dem partiet selv har stemplet som «politisk korrekte». Paradoksalt nok.

LES OGSÅ: KrF: «Blåøyd» av Høyre

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar