Tre dager etter kirkevalget kommer de første viktige tallene: Valgdeltakelsen er økt fra 10,5 til 16,7 prosent i bispedømmerådsvalg. I menighetsrådsvalget er endringen mindre, fra 13,5 prosent i 2011 til 15,7 prosent i år.
For kirkeledelsen må dette oppleves som svært skuffende. Det er lagt mye ressurser i å få opp valgdeltakelsen. Når økningen ikke er påtagelig, blir det nye runder om det påståtte demokratiunderskuddet i kirken. Kirkens ledelse må på ny forholde seg til politikernes anklagede blikk.
I tillegg får Den norske kirke hard kritikk for måten valget er gjennomført på. I forkant av valget var det også mye negativ oppmerksomhet på grunn av feil medlemsregistrering.
LES MER: Mangle klager og feil
Viktigste sak
VG skriver i dag på lederplass at kirkevalget må granskes. «Dersom granskingen viser at det var mange feil og brudd på vanlige regler for avviklingen av hemmelige valg, bør kirkevalget avlyses og et nytt arrangeres», skrive lederskribenten.
Kirkerådet er nå samlet i Bodø, der det blant annet skal foreta ansettelse av ny biskop i Sør-Hålogaland. Men evalueringen av det nettopp avsluttede kirkevalget, bør være den viktigste saken. Kirken bør våge å stille seg noen helt grunnleggende spørsmål:
Var det så lurt å gå med på det kirkepolitiske forliket om at kirkevalget skulle avholdes samtidig med det politiske valget?
LES OGSÅ: Resultatet er ikke klart før i desember
Særbehandling
Tanken og intensjonen var god. Det skulle synliggjøres at det fortsatt var en tett forbindelse mellom stat og kirke, selv om relasjonene ble endret.
For kirkens ledelse var det selvsagt fristende å takke og bukke for politikernes vilje til å særbehandle Den norske kirke. Det mange ikke tenkte på, var risikoen ved å gjøre det på denne måten. Standarden ved offentlige valg i Norge er skyhøy.
Slik kirkevalget er lagt opp, er det ikke til å unngå at det får preg av å være et offentlig valg. Da sammenligner velgerne selvsagt med måten det løses på i det politiske valget.
Staten kan spille på enorme ressurser og lang erfaring. Den norske kirke har ikke tilsvarende erfaring og ressurser. Men det kjenner ikke velgerne til.
Sammenligningen blir rått parti. Velgerne går fra ett valglokale til et annet og møter to forskjellige verdener. Uansett hvor godt kirken hadde planlagt valget, ville risikoen være stor for at ikke alt gikk på skinner. Valgfunksjonærene er frivillige, lokale tillitsmenn som må gjøre sine vurderinger fra sted til sted. Mange gjør gode og riktige valg, men når så mange er involvert, er det ikke til å unngå at feil vil skje.
[ LES MER OM KIRKEVALGET HER ]
Må tenke nytt
Sårbarheten er stor. Når lyskasteren allerede er slått på og velgerne er på vakt overfor det minste avvik, er de negative meldingene på sosiale medier og i pressen ikke til å unngå.
Hvordan skal Den norske kirke unngå den samme kritikken ved neste valg? Forbedring av de administrative rutinene må være et sentralt tema.
Men kirken kommer ikke unna en mer grunnleggende diskusjon. Ønsker den å knytte sitt eget valg opp til det politiske valget? Har tidligere biskop Finn Wagle rett når han refser kirken for å trekke valget av ut av kirkene og over på den politiske arena?
Kirkevalget blir neppe annullert, men det kan være gode grunner til å nullstille ordningene og tenke grunnleggende nytt.
