Kommentar

For noen år siden oppsøkte en dypt deprimert Paal Andre Grinderud psykolog for å få terapi. Han følte seg avvist. Psykologen ønsket ikke å snakke om det som var viktigst for ham. Han oppsøkte en ny – men ble avvist igjen. Ingen ville ta utgangspunkt i gudsbildet og de religiøse spørsmålene som livskrisen hans var knyttet til.

LES SAKEN HER: Fikk ikke snakke om Gud i terapirommet

Grinderud fortalte om opplevelsene sine i Vårt Land tidligere i år. Erfaringene ligner på noe bloggeren Sigrun Tømmerås har fortalt i Tidsskrift for Norsk psykologforening: Hun vokste opp i et voldelig og pietistisk miljø, hvor religionen formørket mye av hennes barndom og voksenliv og ga henne skyld­følelse og angst. Da hun omsider oppsøkte psykolog, ble hun møtt med forutinntatte og normative­ ­religiøse oppfatninger og en manglende forståelse av hvor viktig og alvorlig religionen var for henne.

Mange har hørt lignende fortellinger, om hvordan religiøse­ tema blir avvist og ignorert i ­terapirommet, og om usikre psykologer som sender pasientene videre til presten med sine vanskelige trosspørsmål. Hvorfor skjer dette? Hvorfor kastes Gud ut av terapirommet?