Kampen om kjønnsfortellingen

Onsdag skrev NRK om en fersk og omfattende likestillingsundersøkelse, som slår beina­ under ideen om at vi har et fullt likestilt arbeidsmarked. ­Karen Modesta Olsen, professor ved Norges Handelshøyskole, har intervjuet 2.500 arbeidstakere i Skandinavia.

Hennes funn er at kvinnene opplever å ha klart mindre forhandlingsmakt enn menn.

Posisjon og lønn

Hun peker på at dette kan føre til at kvinner ikke stiger i gradene, at de ikke når toppjobbene og dessuten får dårligere lønnsvilkår enn menn. Statistikken viser at dette stemmer­ godt overens med ­dagens virkelighet.

LES OGSÅ: Medlemmer av bispedømmeråd mener vi bør slutte å snakke om likestilling

I flere tiår år har lønnsforskjellene i arbeidslivet stått ganske stille i Norge. Kvinners lønn er fremdeles cirka 85 prosent av menns. En rekke undersøkelser­ i nyere tid viser dessuten at de som sitter med makt, repro­duserer den.

Sagt med andre ord: ­Hovedbildet er at mannlige ­sjefer verdsetter mannlige ansatte 
høyest, rekrutterer flere menn og gir dem høyere lønn. Slik blir både status-, kjønns- og lønnsforskjellene holdt stabile.

Inngrodd

All erfaring viser at det skal mye til for å endre dette­ inngrodde mønsteret. Men ­enkelte tiltak har skapt endring. Et av dem er kvotering. I styrerommene er det blitt flere kvinner etter at Høyres statsråd Ansgar Gabrielsen innførte kvotering i ASA-styrene.

Men i det øverste toppsjiktet er det vanskelig å kvotere. I næringslivet er toppsjefen en mann.

Dessuten kjemper også kvinner mot kvotering. Dermed overlater de til mennene – som sitter på toppen – å avgjøre hvem som er «best kvalifisert» og dermed hvem som bygges opp som morgendagens toppsjefer.

LES OGSÅ: – Diskrimineringen har blitt verre de siste fire årene

Hvorfor finner vi kvinner oss i dette mønsteret?

Makt til å definere historien

Forklaringene er mange. En av dem er tradisjon. I historieforskningen er det et kjent fenomen at de som sitter med makt har privilegiet til å definere sannheten, og radere ut andres versjoner av historien.

Vi ser det særlig etter krig. Vinnerens historie blir den rådende forklaringen og den rådende sannhet.

I likestillingssammenheng ­betyr dette at mennene som ­sitter på toppen blir oppfattet som dyktigere, smartere og bedre kvalifiserte til å stige i gradene, enn kvinnene som ikke når opp.

LES OGSÅ: Gro Harlem Brundtland – før den anonyme netthetsen eksploderte

Selvsagt blir slik historiefortelling vanskeligere å begrunne, ettersom kvinner stadig får lengre utdanning og kan vise til bedre resultater. Likevel er den overraskende seiglivet.

Hanna og Hans

En del av fortellingen gjør dessuten at vi har ulike forventninger til menn og kvinner. Særlig til mannlige­ og kvinnelige sjefer.

Et kjent ­eksempel er den såkalte «Heidi and Howard»-studien i USA fra 2003. En gruppe Harvard-studenter ble presentert en historie om en person som oppnådde suksess ved hjelp av sin utadvendte personlighet, et stort nettverk og hardt arbeid.

Halvparten av studentene fikk lese historien om Heidi, den andre fikk en identisk historie om Howard. Svarene var slående: Studentene vurderte Heidi og Howard som like kompetente, men de likte­ slett ikke Heidi. De synes hun var hard, kald, og en dårlig sjef. Howard fikk derimot gode skussmål og ble ­ansett som en kjerne­kar: En som jobbet hardt for å oppnå målene for ­bedriften og seg selv.

Følg oss på Facebook og Twitter!

En identisk undersøkelse er foretatt i Norge av tankesmien Agenda. Blant norske studenter ble historien om Hanna og Hans vurdert etter samme mønster som i USA. Dermed er det ikke så rart at Hanna­ har lavere forhandlingsmakt enn Hans, og at det blir betydelig vanskeligere for henne å nå toppen.

Høyest i hierarkiet

Men hva med hjemme? Har hun høyere forhandlingsmakt hjemme?

Diskusjonene har gått heftig rundt deltid, husarbeid og permisjoner. Men ett eksempel er særlig interessant: Fortsatt tar 80 prosent av kvinnene sin manns etternavn når hun gifter seg. Kvinner selv begrunner det med tilhørighet.

Undersøkelser i Norge­ viser at det ikke er aktuelt for menn å ta sin kones navn. Grunnen er at han ikke vil gi opp sin identitet.

Likevel ønsker han at hans kommende kone skal gi opp sin identitet ved å ta hans navn.

LES OGSÅ: – I kirken kan språket oppleves som damete

Sosiolog Renee Thørnblad ved Universitetet i Trondheim har ­intervjuet en rekke kvinner som har tatt mannens navn. Til Vårt Land sa hun for et par år ­siden: «Hvis mannen tar kvinnens ­etternavn kan det av omverdenen oppfattes som hun plasserer seg høyest i hierarkiet. Det er noe kvinnene ikke ønsket».

I næringslivet savner kvinner forhandlingsmakt. Det store spørsmålet anno 2015 er likevel om de fleste av oss er villig til å bruke den.