Nyheter

Jule­tradisjonen som ikke passer inn

Skolegudstjenesten støter an mot våre moderne prinsipper. Det gjør den ikke mindre viktig.

For folkets skikker er tomhet. De feller et tre i skogen og treskjæreren lager det til med øks og med sølv og gull pynter de det. (Profeten Jeremia)

For meg som barn var det ikke julegudstjenesten, men gangen rundt juletreet i gymsalen som fikk det til å knyte seg i magen.

Ikke fordi jeg ikke fikk være med - men fordi alle andre lurte på om jeg virkelig skulle delta. Mange læstadianere bruker ikke juletre, de anser det som avgudsdyrkelse og mener det ikke er et kristent symbol, med henvisning til profeten Jeremias. Mens vi hadde tre hjemme, var det nære venner som ikke hadde det.

Hva ville vi barna? Være som alle andre. Gå rundt et tre og hygge oss. Uten tanke for hvilke teologiske, sosiologiske eller politiske kontroverser som måtte ligge i det. Bare være en del av fellesskapet.

Lærerne kjente til tradisjonene våre og praktiserte en lokal og pragmatisk anledning til fritak. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom jeg måtte ha med meg et skjema hjem for å krysse av hvorvidt jeg kunne gå rundt juletreet. Selv om mitt hjem var åpent - hvilke diskusjoner ville det skapt mellom oss læstadianske barna - og foreldrene?

LES OGSÅ: Solberg gir ikke etter for Human-Etisk Forbunds ønske om skolegudstjeneste

Pragmatisk borger

Det hadde synliggjort at selv om vi alle var del av en minoritet, var den innbyrdes praksisen mellom familiene ulik. Det er heller ikke alltid lett å bære.

Når storsamfunnet diskuterer minoritetenes rettigheter, blir det lett til at de som lever mest i konflikt med storsamfunnet blir det bærende eksemplet. Da kan vi tape av syne at mange religiøse minoriteter er fleksible i møtet med samfunnet. Når den offentlige diskusjonen hele tiden skal verne om gruppene som skiller seg mest fra majoriteten - nemlig de mest ytterliggående, kan det også begrense folks rom til å forhandle mellom storsamfunnets og egne tradisjoner.

Hvordan kunne jeg være en del av et fellesskap andre forbant med klare forbud - og likevel delta i fellesskapstradisjonene? Jeg fikk - takk og lov - lære meg å være en pragmatisk samfunnsborger som deltar i rituelle handlinger uten at alt nødvendigvis korresponderer med min indre dialog. Det er mulig jeg sang like høyt som alle, mens jeg debatterte med meg selv om hvorvidt juletreet faktisk var en avgudsdyrkelse.

Hva ville vi barna? Være som alle ­andre. Gå rundt et tre og hygge oss. Uten tanke for hvilke teologiske, sosiologiske eller politiske kontroverser som måtte ligge i det. Bare være en del av ­fellesskapet.

Større enn meg

Mange har glede av et stort fellesskap med tradisjoner, og å få være del av dette. I vår individualistiske og rettighetsbaserte tid er det kanskje et tabu å ønske nettopp det: Å bare være en del av noe større enn seg selv, noe som kanskje til og med avviker fra ens egne holdninger.

Sju av ti nordmenn mener at rektorer bør legge til rette for at elevene får gå på skolegudstjeneste før jul. Det går fram av en spørreundersøkelse InFact Norge AS har gjort for avisen Dagen. Jens Brun-Pedersen er overrasket over undersøkelsen og sier han hadde ventet større motstand.

I rettferdighetens navn tror jeg mange toneangivende navn også i kirken er overrasket. De har nemlig det til felles med Brun-Pedersen at de er prinsipielle. Når skolegudstjenesten får kastet lys på seg, viser den seg jo hverken å være ren gudstjeneste eller ren skole. Den er en hybrid som lett kan dissekeres fra begge kanter.

Fra den kirkelige kanten hevder Ivar Skippervold at en forsamling med skolebarn ikke kan ønskes velkommen av presten som «menighet», mens humanetikerne reagerer på forkynnelseselementet.

Det slår meg hvor strenge kriterier det settes for et felles rituale, kriterier som umulig kan gagne hverken kirkefellesskapet eller skolefellesskapet. For ikke å si den skarpe begrepsdefinisjonen for hva som kan utgjøre en menighet. At dette for Brun-Pedersen blir selve prøvesteinen på hvilken offentlig fellesskole vi skal ha.

LES OGSÅ: Politiker ber ordfører overstyre rektor i gudstjeneste-strid

Fungerer i hverdagen

Risikerer vi å ekskludere flere enn vi inkluderer med slike rigide holdninger?

Det som bør vekke vår nysgjerrighet, er at skolegudstjenesten ser ut til å være ønsket av folk i dag. At folk flest opplever at den bidrar med noe inn i skolemiljøet, inn i fellesskapet.

Kanskje er skolegudstjenesten rett og slett blitt viktigere som en markør for vår kristne kulturarv - og muligens har debatten bidratt til å høyne bevisstheten om denne tradisjonen. Det ser dessuten ut som lærere og prester finner løsninger som fungerer i hverdagen for å ivareta minoritetene.

Det er jo ironisk dersom ordningen faktisk fungerer lokalt, men skolene avlyser skolegudstjenesten fordi den blir så omstridt i den offentlige debatten.

LES OGSÅ: – Nei, HEF. Norge er et dypt kristent land

Mulighet

Vi ivaretar religionsfriheten og minoritetsperspektivet gjennom mulighet til fritak, men det ligger en fin mulighet i at minoriteter denne dagen i året har anledning til å se en gudstjeneste innenfra.

Ja – vi snakker om en tradisjon som henger igjen fra en annen tid, som er blitt til i et mer homogent samfunn, med statskirke. Nå innordner den seg ikke i domenene vi er vant til - at skolen bare skal drive med skole og kirken bare med kirke.

LES OGSÅ: HEF ønsker seg gudstjeneste-påmelding i julegave fra Solberg

Kan det faktisk være at det ikke er minoritetene som misliker skolegudstjenesten - men prinsipprytterne? At aktiviteten er uproblematisk i hverdagen, men kontroversiell politisk?

Skolegudstjenesten er anstøtelig for systemet og vårt ønske om å dele opp i entydige kategorier. Den lar seg ikke innpasse, og kommer til å fortsette å være kontroversiell fordi det er en blandingsform.

Likevel mener jeg vi bør fortsette med den.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter