ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Ikke vær redd!

Kanskje har vi grunn til å være redde. Men det virkelig farlige er om redselen gjør oss handlingslammet.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Da jeg var full av angst, fikk jeg et nyfødt barnebarn i armene. Og kjente hvordan roen og tryggheten 
spredte seg, skriver redaktør Erling Rimehaug.

Vis bildetekst
Kommentar

Skal vi være redde nå? spurte Vårt Land på førstesiden den dagen Donald Trump ble valgt til amerikansk president. Mange er dypt urolig for hvordan denne mannen vil bruke sin makt.

LES MER: Frykt dominerer mediene

Likevel er det nok flere som er skremt av terrorangrepene som har rammet oss dette året. Rent rasjonelt betraktet burde vi roe oss ned og huske at langt flere blir drept i trafikken. Men terroren er konstruert nettopp for å skremme oss – og det virker. Utspekulert grusomhet som kan ramme hvor som helst og når som helst, gjør at vi opplever livet utrygt.

Det treffer også den dypeste­ frykten i oss: Frykten for det ukjente. Det vi ikke forstår og har kontroll over. Det ligger dypt i oss at det ukjente er farlig. I det ukjente truer døden.

Angsten.

Ingen følelser er gale. De bare er. Det gjelder også redselen. Redselen skal få oss til å holde oss unna det som er farlig. Men redselen kan også være skadelig.

LES MER: Visste ikke jeg var terrormål

Jeg kjenner godt angstens landskap. Angst får deg til å krype sammen og stenge deg ute fra omverdenen, til å bli handlingslammet og se alt i et negativt lys.

Det som skiller angsten fra redselen, er at du ikke vet hva du er redd for, eller at det du er redd for ikke er noen håndgripelig fare. Redselen kan håndteres rasjonelt. Det kan ikke angsten. Men de umiddelbare reaksjonene er ganske like.

Også redselen får oss til å stenge oss inne, til ikke å makte å ta mot informasjon, til å trekke oss vekk fra andre og til å bli passive og uten evne til å se løsninger. Et samfunn preget av frykt, blir et samfunn som ikke evner å handle konstruktivt.

Tryggheten

Hvis du er grunnleggende sett trygg, er det lettere å møte også det som skremmer med en konstruktiv holdning. Da gjør vi ikke truslene større enn de er. Da kan vi lete etter fornuftige løsninger som reduserer faren i stedet for å gjøre ting som øker den. Da kan vi se at det ukjente ikke bare er en trussel, men også byr på uventede muligheter.

Derfor er kanskje det største problemet ikke redselen i seg selv, men en grunnleggende utrygghet som er i ferd med å bre seg i våre samfunn.

Barnet

Gjeterne utenfor Betlehem ble fra seg av skrekk da de ble oppsøkt av en hærskare av engler. Vi tenker at det må ha vært strålende åndelig opplevelse, noe som skulle fylle dem med glede og gode følelser.

Men Gud er ukjent og utenfor vår kontroll. Derfor er den naturlige menneskelige reaksjon på et møte med det guddommelige at man blir redd.

LES MER: Ikke tvihold på Gud

«Vær ikke redde», sa engelen til gjeterne, og begrunnet dette med at det var født et lite barn. Hvordan kan noe så skjørt som et nyfødt barn være noe som kan jage redselen vekk?

Jeg vet at det kan være slik. Da jeg var full av angst, fikk jeg et nyfødt barnebarn i armene. Og kjente hvordan roen og tryggheten spredte seg i kroppen min.

Hvorfor? Jeg tror det var håpet og livskraften som formidles fra et nyskapt liv. Og følelsen av å stå nær miraklet.

Botemiddelet mot redselen er å finne i de små og nyskapende handlingene, mer enn i makt og styrke.

Aleppo

For et par dager siden snakket jeg med Ola Ullmo, som på vegne av Røde Kors har hatt ansvar for evakueringen fra Aleppo. Han nevnte de han så som de virkelige heltene: Menneskene som helt frivillig bemanner de grønne bussene, med fare for sitt eget liv.

LES MER: Når verden blir truende

De har all grunn til å føle seg redde. Men de lar ikke redselen lamme seg, de murer seg ikke inne i den relative tryggheten utenfor Aleppo.

I lørdagens Vårt Land kan vi lese om en annen som går inn i håpløshet og ondskap i Aleppo for å bidra med det gode som kan utrettes. Elisabeth Hoff jobber for Verdens Helseorganisasjon - og forteller hvordan gudstroen gir henne mot til å stå i denne jobben.

Disse to er noen av de mange som viser oss at redselen best overvinnes ved å gjøre noe for at verden skal gå i en annen retning.

De små handlingene

Kanskje har vi grunn til å være redde. Men om vi lar redselen ta styringen og hindre oss i å utføre de små handlingene som peker mot en bedre verden, da er frykten blitt vår største fiende. Da kan vi trenge å høre: Vær ikke redde.

ANNONSE

BILDER

Da jeg var full av angst, fikk jeg et nyfødt barnebarn i armene. Og kjente hvordan roen og tryggheten 
spredte seg, skriver redaktør Erling Rimehaug.

Vis bildetekst
Kommentar

Skal vi være redde nå? spurte Vårt Land på førstesiden den dagen Donald Trump ble valgt til amerikansk president. Mange er dypt urolig for hvordan denne mannen vil bruke sin makt.

LES MER: Frykt dominerer mediene

Likevel er det nok flere som er skremt av terrorangrepene som har rammet oss dette året. Rent rasjonelt betraktet burde vi roe oss ned og huske at langt flere blir drept i trafikken. Men terroren er konstruert nettopp for å skremme oss – og det virker. Utspekulert grusomhet som kan ramme hvor som helst og når som helst, gjør at vi opplever livet utrygt.

Det treffer også den dypeste­ frykten i oss: Frykten for det ukjente. Det vi ikke forstår og har kontroll over. Det ligger dypt i oss at det ukjente er farlig. I det ukjente truer døden.

Angsten.

Ingen følelser er gale. De bare er. Det gjelder også redselen. Redselen skal få oss til å holde oss unna det som er farlig. Men redselen kan også være skadelig.

LES MER: Visste ikke jeg var terrormål

Jeg kjenner godt angstens landskap. Angst får deg til å krype sammen og stenge deg ute fra omverdenen, til å bli handlingslammet og se alt i et negativt lys.

Det som skiller angsten fra redselen, er at du ikke vet hva du er redd for, eller at det du er redd for ikke er noen håndgripelig fare. Redselen kan håndteres rasjonelt. Det kan ikke angsten. Men de umiddelbare reaksjonene er ganske like.

Også redselen får oss til å stenge oss inne, til ikke å makte å ta mot informasjon, til å trekke oss vekk fra andre og til å bli passive og uten evne til å se løsninger. Et samfunn preget av frykt, blir et samfunn som ikke evner å handle konstruktivt.

Tryggheten

Hvis du er grunnleggende sett trygg, er det lettere å møte også det som skremmer med en konstruktiv holdning. Da gjør vi ikke truslene større enn de er. Da kan vi lete etter fornuftige løsninger som reduserer faren i stedet for å gjøre ting som øker den. Da kan vi se at det ukjente ikke bare er en trussel, men også byr på uventede muligheter.

Derfor er kanskje det største problemet ikke redselen i seg selv, men en grunnleggende utrygghet som er i ferd med å bre seg i våre samfunn.

Barnet

Gjeterne utenfor Betlehem ble fra seg av skrekk da de ble oppsøkt av en hærskare av engler. Vi tenker at det må ha vært strålende åndelig opplevelse, noe som skulle fylle dem med glede og gode følelser.

Men Gud er ukjent og utenfor vår kontroll. Derfor er den naturlige menneskelige reaksjon på et møte med det guddommelige at man blir redd.

LES MER: Ikke tvihold på Gud

«Vær ikke redde», sa engelen til gjeterne, og begrunnet dette med at det var født et lite barn. Hvordan kan noe så skjørt som et nyfødt barn være noe som kan jage redselen vekk?

Jeg vet at det kan være slik. Da jeg var full av angst, fikk jeg et nyfødt barnebarn i armene. Og kjente hvordan roen og tryggheten spredte seg i kroppen min.

Hvorfor? Jeg tror det var håpet og livskraften som formidles fra et nyskapt liv. Og følelsen av å stå nær miraklet.

Botemiddelet mot redselen er å finne i de små og nyskapende handlingene, mer enn i makt og styrke.

Aleppo

For et par dager siden snakket jeg med Ola Ullmo, som på vegne av Røde Kors har hatt ansvar for evakueringen fra Aleppo. Han nevnte de han så som de virkelige heltene: Menneskene som helt frivillig bemanner de grønne bussene, med fare for sitt eget liv.

LES MER: Når verden blir truende

De har all grunn til å føle seg redde. Men de lar ikke redselen lamme seg, de murer seg ikke inne i den relative tryggheten utenfor Aleppo.

I lørdagens Vårt Land kan vi lese om en annen som går inn i håpløshet og ondskap i Aleppo for å bidra med det gode som kan utrettes. Elisabeth Hoff jobber for Verdens Helseorganisasjon - og forteller hvordan gudstroen gir henne mot til å stå i denne jobben.

Disse to er noen av de mange som viser oss at redselen best overvinnes ved å gjøre noe for at verden skal gå i en annen retning.

De små handlingene

Kanskje har vi grunn til å være redde. Men om vi lar redselen ta styringen og hindre oss i å utføre de små handlingene som peker mot en bedre verden, da er frykten blitt vår største fiende. Da kan vi trenge å høre: Vær ikke redde.

ANNONSE
401195_NP.jpg

Det onde som skjedde

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE