Hvor lenge får Inge Andersen peke nese til politikerne?

Inge Andersen har vært generalsekretær i Norges Idrettsforbund (NIF) i 12 år. Han avviste i forrige uke kravet om å legge fram gamle bilag med følgende ord:

«Sånn er det, og sånn blir det».

Dermed var det tydelig at Andersen mente at siste ord var sagt. Han tror åpenbart at det er han selv som kan trekke grensene for idrettens åpenhet.

Der er han på kollisjonskurs med mektige krefter. Først og fremst med folk flest (94 prosent i VGs gallup), og som sådan sine egne medlemmer. Dernest med en urokkelig kulturminister, Linda Hofstad Helleland, som betaler lønnen hans. Og til sist avisen VG, som denne våren utrettelig har forsøkt å belyse pengebruken blant idrettstoppene i Norge.

LES MER: Kan kongen av skiskyting kalles en fiasko?

Korrupsjon

Bakgrunnen: Norsk idrett får årlig 2,3 milliarder kroner fra det offentlige. 87 prosent av NIFs inntekter kommer fra norske skattebetalere.

I kjølvannet av korrupsjonsskandalene i IOC og Fifa har VG satt seg fore å finne ut om pengebruken hos de norske toppene tåler dagens lys. Idrettstinget vedtok allerede for ni år siden at offentlighetslovens prinsipper også skulle gjelde idretten. Men lederne har nektet å rette seg etter det.

Kulturminister Linda Helleland Hofstad innkalte til to møter for å få idrettstoppene til å endre praksis. De prøvde å vri seg unna ved klassisk bruk av tåkelegging. Blant annet lanserte de punkt én i alle kommunikasjonsrådgiveres manual: Å nedsette en komité de hadde full kontroll over selv.

Helleland lot seg ikke blende. Hun sto på sitt og varslet at statlige bevilgninger var i fare. Dermed har idrettspresident Tom Tvedt nå motstrebende gått med å vise bilag fra tiden etter at han tok over i fjor sommer. Det viser seg at parhestene Tvedt og Inge Andersen har levert regninger på opptil 160.000 kroner per reise.

LES MER: Tyske og britiske soldager spilte fotball i krigspausene

Bedrikke og belære

Hvorfor Inge Andersen skal nøye seg med å vise regninger tilbake til sommeren i fjor – og ikke tilbake til 2004 da han ble ansatt – er det ikke gitt noen logisk begrunnelse for. Hvorfor skal ikke offentligheten få vite hvordan pengene ble brukt under OL i Sotsji? Der betalte NIF 12 millioner for det som ble kalt «Norway House», et hus IOC-medlem Gerhard Heiberg beskrev slik:

«Det blir min oppgave å få IOC-medlemmene inn dit, så får folkene der bespise, bedrikke og belære dem».

Jeg merket meg at Heiberg ikke brukte ordet bestikke. Av en eller annen grunn dukket ordet likevel opp i hodet mitt.

Og jeg var ikke den eneste:

«Ordvalget gir meg akutte assosiasjoner til smørekultur», sa TV2-kommentator Mads Kaggestad.

Over 200 millioner kroner ble brukt på å prøve å få OL til Oslo, mot ønsket til flertallet av NIFs medlemmer. Hvor stor del av denne summen som gikk til PR-byrået First House, har ikke NIF vært villige til å oppgi. Men det er en kjent sak at NIF i sju år har benyttet seg av tjenestene til disse konsulentene, som ifølge Dagens Næringsliv fakturerer for opptil 5.000 kroner timen.

LES MER: «Toppidrettens behov overkjører behovene til idrette på grasrota»

Maktkamp

Ap-politiker Tom Tvedt ble et navn å regne med i norsk idrett da han i 2013 sto bak den såkalte Tvedt-rapporten, som var en gjennomgang av den svake norske OL-innsatsen i London. Ifølge den velinformerte sportsbloggeren Andreas Selliaas var Tvedt-rapporten ført i pennen av First House. Rapporten førte til at toppidrettsjef Jarle Aambø valgte å trekke seg. Informerte kilder hevder at det i lang tid forut for dette hadde pågått en maktkamp mellom Aambø og Inge Andersen.

Den maktkampen vant Andersen. Og han fikk mannen bak rapporten som fikk det til å skje, Tom Tvedt, som sin nye president.

Generalsekretær Inge Andersen er vant til å drive høyt spill. I kampen for å få OL til Oslo påsto han i en NRK-debatt at OL på Lillehammer gikk med overskudd. Fakta var at den første statsgarantien sprakk så det suste og at staten gikk med et netto tap på 5 milliarder kroner.

Mange var forundret over at Andersen beholdt jobben da OL-prosjektet havarerte. Selv tror han åpenbart at vinden vil blåse forbi også denne gangen. Jeg bidrar gjerne til å holde trykket oppe:

Inge Andersen må gi innsyn i hvordan NIF har brukt offentlige midler. Ellers må han gå.

For, som tidligere kulturminister Gudmund Hernes tvitret sist uke: «Å bruke felles midler er ikke privatlivets fred».

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!