Religion

Hilsen en ‘upersonlig kristen’

Når formuleringen «personlig kristen» får folk til å tro at de ikke tror nok, er det kanskje på tide å avlyse det.

Jeg har vokst opp med det, jeg har vært klemt selv. Ikke hjemme, men i miljøene. «Personlig kristen» ble stresset så hardt at undergangs­følelsen tidvis sto oppunder kjake­beinene. Du mistet pusten. Det vil si, jeg mistet pusten. Etter hvert skjønte jeg at jeg var ikke alene om det – og tok et oppgjør: «Personlig kristen» var over evne. Jeg så til og med hvordan man smykket seg med ordene på en måte som skapte noe hardt og hensynsløst.

LES MER: «Støyen rundt 'personlig kristen' risikerer å overskygge den viktige samtalen»

Avskydde massen

Hvor kommer den fra? – denne forestillingen om at kristen tro er en privatsak, et eller annet spesielt og skreddersydd for dem som sitter med trosmuskler som fjell.

Søren Kierkegaard – som hadde stor innflytelse på tros- og tankelivet i Norge – snakket om «hin enkelte», som ensomt ble tolket som at tro er et glede­løst, ensomt samvær mellom meg og Gud.

Nå var det antakelig ikke det han mente. Han mente at vi skulle­ ta ansvar – tro kommer ikke av seg selv: «Hin enkelte» må ta opp kampen i sin egen kropp. Vel vitende om at «det motsatte av synd er ikke dyd, men tro» (Kierkegaard).

Når mange gir ham mye av skylden for «personlig tro», skal en være klar over Kierkegaards grunnleggende avsky for alle former for masseopptrinn, en inderlig antipati, som det var raskt å snu i retning av at det kun var «hin enkelte» som teller. Jeg vet ikke.

LES MER: Halvparten av dem som stemte på Åpen folkekirke betrakter seg ikke som «personlig kristne»

Troens isolerte nedslag.

Ordene «personlig kristen» er ingen gammel arv, minner nylig­ avdøde Lars Roar Langslet oss om i boken Tanker om tro (St. Olav forlag): «Privatiseringen av troslivet og degraderingen av kirken var en strømendring som vant frem så sent som på 1800-tallet, under påtrykk fra tre sterke impulser i tiden: For det første, de pietistiske vekkelsesbevegelser, som vendte ryggen til kirken og søkte bedehusene som et samlingssted for 'de vakte, med sin inntrengende appell til hver enkelt: Er du omvendt? Er du så redd som du burde være, for å gå fortapt?

For det annet, Søren Kierkegaards dramatiske forkynnelse av troens isolerte nedslag i «hin enkelte» og hans morderiske ­polemikk mot kirken som den forløyede besteborgerlighetens varmestue – det virket sterkt også i norsk åndsliv: ‘Subjektiviteten er sannheten’.

Og for det tredje, liberalismen som en fellesnevner i tidens poli­tikk, positivismens fremmarsj i vitenskapene, den kirkekritisk­e holdning i store deler av vårt ­intellektuelle liv. Individualismen var en fellesnevner for alt dette, skjønt i svært ulike varianter og innramminger.»

LES MER: «Personlig kristen» bør gå ut av språket, skriver Trygve W. Jordheim

Gud som gransker

En lang, men sannsynlig forklaring på hvordan kristendommen ble «personlig», og kanskje av den grunn på veg ut av samfunnet.­ Når rundt halvparten som stemte­ på Åpen folkekirkes liste under kirkevalget 1915, svarte at de ikke betraktet seg som «personlig kristne», håper jeg det er begrepet som skremmer, ikke troen. Kristen er kristen, troende­ er troende. Hjerter og nyrer er det Gud som gransker, troen er det stedet hvor meterstokken Gud skje lov kommer til kort.

For tro er aldri noe man presterer, den er en gave som kommer til oss. Deretter arbeider vi aktivt for å ta imot og integrere­ den i vårt liv – ellers faller ­såkornet på steingrunn.

LES MER: – Dette er en måte å sortere velgerne på, mener Sturla Stålsett

Eksplosiv gass

Hvis begrepet «personlig kristen» – og jeg vil innrømme at det er sånn – opptrer som en luktfri, eksplosiv gass av selvgodhet, er det på tide å avskaffe det. Når jeg kjenner på det, kan jeg godt gå for ­ordene «upersonlig kristen», selv om ­jeg aldri i livet ville brukt ordene.

For det er jo ikke alltid enkelt med hånden på hjertet å si at ­jeg har troen. Men – en dag gikk det opp for meg at troen hadde meg. Helt personlig, men det «upersonlige» fellesskapet bærer den sammen med meg.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion