Har rocket i flokk i 50 år

Lyden ut til publikumsmasser på titusener er blitt betraktelig bedre siden The Beatles benyttet stadionhøyttalerne på Shea Stadium i 1965 – og det lille som kom ut av musikk, druknet i frenetiske hyl fra rekordmange, og uansett lykkelige, 56.000 fans.

Arenarock har alltid handlet om avstandsforelskelse. Derfor er heller ikke i dag så mange opptatt å se den 73-årige pop-helten McCartneys rynkete ansikt, som ingen makeup lenger klarer å skjule under den fremdeles gutteaktige sveisen. Forestillingen om heltene er viktigere enn hva de presterer musikalsk og foretar seg der fremme på scenen, eller hva tidens tann har gjort med dem.

Derfor er heller ikke den – for de flestes del – store avstanden til scenen, noe stort problem. Tvert imot kan den hjelpe til med å bevare illusjonen om at tiden har stått stille etter den første og dyptgripende kjærligheten til artistene og ­musikken deres. Massemønstringer hvor fans samles rundt felles forbilder, handler mest av alt om en flokkdyrmentalitet hvor nærhet, samhold og fellesskap på tvers av nasjonale, sosiale og økonomiske skiller, er viktigere enn hvor godt man ser og hører.

Veien og sannheten

Et ferskt eksempel på at dette også er tilfelle med dagens tenåringer, er britiske One Directions møte med 25.000 fans på Ullevaal stadion forrige fredag. Ikke kunne heltene deres synge, ikke kunne­ de spille, de visste knapt nok hvor de skulle gjøre av seg der oppe mellom monitorene – uten at fortrinnsvis jenter i ungdomsskolealder så ut til å bekymre seg det aller minste.

De var jo der, på rett sted til rett tid. Uten foreldre, men med venninner og andre fans, som hadde skjønt det samme som dem; at One Direction var veien, sannheten, kanskje til og med livet. Slik Justin Bieber og Jonas Brothers hadde vist veien for storesøsknene deres, og Backstreet Boys for foreldrene deres. En massesuggererende hengivelse, omtrent uten motforestillinger, som altså ikke bare gjelder fans av konstruerte tenåringsidoler. Det gjelder de fleste fans.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Bekrefter minneboka

Det gjelder 65-åringer med høyt blodtrykk og lavt hårfeste, de som snart vil valfarte til Telenor Arena for å oppleve Paul McCartney, 50 år etter at de spilte LP-en Rubber Soul, til den knitret som tørr peisved. Også de vil være mer opptatt av å si; «ja, jeg var der» enn å fortelle om hvordan konserten var. I deres verden har Paul McCartney aldri vært dårlig. Ferdig diskutert.

35.000 blodfans på AC/DC-konsert på Valle Hovin uka ­etter, vil mene det samme: ­Angus Young i skoleuniform, med «Back In Black» og «Highway To Hell» i slitne ører, holder i lange baner. Det bekrefter minneboka deres.

3,5 millioner

Da arenarocken etablerte seg på slutten av 1970-tallet, og ble et fenomen ut over 1980-tallet, hadde Beatles for lengst lagt ned instrumentene­. PA-systemet, med et kraftig lydanlegg beregnet på et stort ­publikum, gjorde at det gikk an å få en tilfredsstillende musikalsk opplevelse midt i vindkuler og elendig akustikk.

Band som Led Zeppelin, ­Aerosmith, Rolling Stones, Queen, Kiss og AC/DC var de første sikre arenakortene, før også U2, R.E.M, Billy Joel, Madonna, Bruce Springsteen og Paul McCartneys nye gruppe, Wings, tok steget ut i gigantomaniet. I senere år har Muse, Rihanna og Coldplay gjort det samme. I stormannsgalskapens og profittens navn, er også parker og strender blitt tatt i bruk.

Rod Stewart topper Guinnes’ rekordliste over tidenes best besøkte konserter med 3,5 millioner publikummere på Copacabana Beach i Rio de Janeiro i 1994. At 120.000 kaldblodige nordmenn stilte på A-ha-konsert i Frognerparken i Oslo i 2005, er heller ikke å kimse av.

Millionbutikk

Arenarocken ble likevel ikke startet for fellesskapets og fansens del. ­Fenomenet er med rette også blitt kalt industrirock, for her er det store pengesummer i omløp. Når 25.000 tenåringer nylig ­betalte omlag 600 kroner hver for en billett med One Direction, sitter­ arrangøren igjen med et solid overskudd også etter at guttebandet har fått sine millioner, og Oslo kommune noen hundre­tusen kroner i leie.

Når AC/DC 17. juli fyller opp Valle Hovin med ytterligere 10.000 mennesker til stivere billettpriser, trenger man ikke kalkulator for å skjønne at dette er en av de mest lukrative måtene å drive musikalsk butikk på både for arrangører og band.

Arenaformatet

Enkelte artister ser ut til å passe inn i arenafomatet bedre enn andre. Band med fengende refrenger, pakket inn i et stort og mektig lydbilde, som for eksempel U2, AC/DC og Muse, virker bankers.

Andre passer inn mer i egenskap av popularitet og et stort ­repertoar hvor man lett kan hente­ ut en passe blanding av tempolåter og rolige låter, ­oftest med overvekt av førstnevnte.

Likevel kom altså 500.000 for å høre Simon & Garfunkel og ­deres tilbakelente sanger i Central Park i 1981. At New York-filharmonikerne samlet 800.000 samme sted fem år senere, er nesten like overraskende. De kan umulig ha sett stort. Lyden var knapt nok som på en batteri­drevet platespiller på 1960-­tallet. Likevel var de sammen om noe stort.