Google it!

«Det må jeg google … Jeg beklager!» Jeg så over på min gode kamerat og samtalepartner. Vi var midt inne i en diskusjon om Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp. Var det ikke sånn at Kompani Orheim var den andre boken i serien, mens den kronologisk befant seg før de andre bøkene?

Tenke seg til

«Ja, det er greit, men hva har skjedd med å resonnere?», svarte min kamerat. Det var ikke et angrep på min googling, men en generell kommentar til tiden vi lever i. Alt skal googles. Min egen beklagelse kom litt bardust på meg selv, men det var helt ektefølt. Var jeg i ferd med å google ihjel min egen resonneringsevne? Er jeg ikke lenger i stand til å sitte og tenke meg frem til rett svar, uten at jeg kaster meg over mobilen for å få fasiten servert av Wikipedia?

Vente

Vi trenger ikke gå lenger enn 13 år tilbake før hverdagen var en helt annen. Da var jeg i en liten faktadisputt med to kamerater. Hvem gikk egentlig første etappe for Italia under langrennsstafetten for menn under Lillehammer-OL? Var det Marco Albarello eller Maurilio de Zolt? Vi diskuterte frem og tilbake. Tenkte. Jeg forsøkte å visualisere stafetten, som jeg egentlig hadde forsøkt å fortrenge. Etter en lengre diskusjon veddet vi en tipakning røyk. Men ingen av oss hadde et digitalt oppslagsverk på lommen, så fasiten måtte vente.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lete dypt

Mister vi ikke noe i vår iver etter å få faktaene på plass med en gang? Å resonnere betyr å trekke fornuftige slutninger eller følge en tankerekke på en logisk måte. Å tenke. Gruble oss frem til svaret. Lete dypt i bevisstheten. Det er dessuten en spenning i å ikke være helt sikker. En spenning som fases ut av Googles lett tilgjengelige fasit. Mitt mål for fremtiden er å resonnere mer, og google mindre.

Og når det gjelder stafetten på Lillehammer: 
Litt utpå kvelden fikk min gode kamerat SMS fra tredjemann i diskusjonen. De var de Zolt som gikk førsteetappen. Vår venn hadde sjekket leksikon. Jeg tapte en pakke røyk, men jeg hadde i det minste fått tenkt litt.