Foreldre som famler

Noen tekster smeller mer enn andre. Det erfarte­ VGs journalist Guro Hoftun Gjestad, da hun skrev en kronikk om hvordan det er å ha store barn. «Kjære storbarnsforeldre» førte til ­boken «Storbarnsliv» og Bragepris­nominasjon.

Hun startet kommentaren slik:

«Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovnet barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Mor har vært våken i 18 år.»

Dette trigget åpenbart noe hos leserne, dem var det svært mange av: Hele 105.000 ganger er ­artikkelen delt på nett. Det er mye.

Det alle tenker på

Hun skrev om det alle foreldre grubler over og bekymrer seg for: Når barna blir store og vi mister kontrollen. Når sanksjonsmulighetene fisler ut, og vi kjenner på maktesløsheten. Derfor leste, delte og tenkte foreldre: Akkurat sånn har vi det.

Vi vet at barn blir store, at livet deres forandrer seg, og vår rolle som foreldre endres. Vi famler etter oversikt og retning og er usikre på om vi klarer storbarnsperioden uten å gjøre det verre for dem vi er mest glad i.

Nye krav

Foreldre med ungdommer i dag stiller andre og nye krav – både til seg selv og til barna­, enn tidligere. Bare noe så enkelt som å være med ­ungene på treninger og kamper, har ­endret seg på én generasjon: Fra å være noe foreldre ikke tenkte­ så ofte på, til å bli en selvsagt del av hverdagslivet.

LES OGSÅ: Foreningen for forlatte foreldre

Mine store barn møter helt ­andre utfordringer enn jeg gjorde da jeg var 18. Ikke alt var bedre før. Ikke verre, heller. Men mye var annerledes. Foreldrerollen også.

Foreldre flest i dag er tett på barna sine. Vi propper barna fulle­ av verdier vi mener er viktigst, innprenter dem med hva som er lurt, smart og riktig. Som foreldre alltid har gjort.

Og vi kjører dem til trening.

En hel verden

Samtidig som vi gjør det, vet vi at ungene i dag møter en helt annen verden enn foreldregenerasjonen gjorde. De møter verden, via nett. Mens jeg forholdt meg til andre i gata, eller i klassen, har dagens tenåringer en hel verden av mennesker å speile seg i.

Babyprat

Alle mener noe om det slitsomme småbarnslivet. Det er lett å prate om, enda lettere å gi råd (ikke alle er like gode, vil mange småbarnsforeldre med rette mene) og dele erfaringer. Hoftun Gjestad skrev at foreldrene til de store barna «har hundre spørsmål, men intet sted å finne svar.»

Da ble det bok.

– Gjenkjennelse gir trøst, sier Hoftun Gjestad i et intervju med Dagsavisen denne uken. Hun har ikke skrevet en bok med svar og løsninger.

Jeg tror hun har helt rett. Det er viktigere med gjenkjennelse enn med klare svar. Livet med barn lærer deg uansett at fasiten du holdt fast på om rett og 
galt, kan falle sammen på et ­øyeblikk.

Trøst

Dessuten trenger vi noen som kan si: Dette har jeg opplevd.

Og noen som kan si: Det går bra til slutt.

Både til foreldrene og til det store barnet.

Noen er heldige og har venner de kan dele tankene med. Som har vært gjennom ungdomstiden før. Foreldre møter dilemmaer hele tiden. For selv om tiden med store barn er mye lykke, kan det også være mye sårt. Og barna våre er ikke et allment samtaleemne. Foreldre kan ikke og skal ikke utlevere de store, men skjøre barna som skal møte verden.

Men når vi som foreldre føler vil blir satt på sidelinjen der vi før hadde full kontroll, trenger vi trøst og støtte. Fordi vi vil så gjerne være gode foreldre. Aller helst vil vi beskytte barna mot all slags farer og vanskeligheter, selv om vi vet at de må møte alt det vi møtte, og mer til.

LES MER: Kampen i prøverommet

Sitt stille

Det er nok derfor velmente råd kan miste relevans når uventede ting skjer. For når barn går fra å være små til store, er det ikke bare de som famler.

Vi foreldre også.

Et tips til forståelse og informasjon, er bilen. Ingenting er som en bil full av tenåringer du har plukket opp fra trening eller en annen fritidsaktivitet. Det er det beste stedet for å forstå.

Som sjåfør må du være helt stille. Lytt. Det er gulltid.

Følg oss på Facebook og Twitter!