Først brenner kirken – så splittes folket

11. april 2011 brant Østre Porsgrunn kirke ned til grunnen. Da var det gått nesten to år siden Våler kirke i Solør led samme skjebne, og bråket om utseende og lokalisering av ny kirke hadde vart nesten like lenge.

Tre dager etter Porsgrunn-brannen skrev jeg en kommentarartikkel med tittelen «Ikke se til Våler»: «Det blir en utfordring å unngå en lignende strid i Porsgrunn, men de involverte kan i hvert fall ta seg en studietur til Våler for å lære hvordan det absolutt ikke skal gjøres.»

LES MER: Ønsker omkamp om ny kirke i Porsgrunn

Ufred i Grenland

Daværende menighetsrådsleder Ola Horg Jacobsen i Porsgrunn tenkte nok i de samme banene:

– Jeg håper virkelig at vi skal slippe en opprivende strid om hva slags kirke vi skal bygge, sa han til Vårt Land et par dager etter brannen.

Det ønsket fikk han dessverre – og selvfølgelig – ikke oppfylt. Grenlandsfolket har gjort sitt beste for å matche ufreden i Våler. For eksempel har menighetsrådsleder Ann Lisbeth Leifsen måtte tåle karakteristikker som «kirkemafia», «kirke-elite», «arrogant», «udemokratisk» og «på grensen til korrupt».

Debatt med volumknappen på maks

Torsdag meldte vi at den selvoppnevnte «Komiteen for gjenoppbygging av Østre Porsgrunn kirke» har funnet fram en av kirkelovens mindre brukte paragrafer for å hindre – det vil i praksis si utsette – den endelige avgjørelsen om at den nye kirken ikke vil se ut som den er fra 1760.

Dette til tross for at drøyt fire år og utallige møtetimer er gått siden den gamle kirken forsvant. Og til tross for at medlemmene av fellesrådet – som har rett og plikt til å ta en avgjørelse etter sitt beste skjønn – sitter klare til å kåre en vinner av arkitektkonkurransen.

Selv om det ikke er i strid med Vær varsom-plakatens ordlyd, er det som regel dårlig presseskikk å be folk slutte å debattere. Jeg synes likevel det må være greit å peke på hvilke debatter som – særlig når de konsekvent føres med volumknappen på maks – ikke fører noe annet med seg enn dårlig stemning.

LES MER: Får ny kirke etter seks års strid

Skuling og skjeve blikk

Det har vist seg at det som skjer etter en kirkebrann, følger et fast mønster: Folk gråter og forteller journalistene at i denne kirken ble de døpt, konfirmert og gift. Alle i lokalmiljøet er enige om at dette er en tragedie og at kirken må gjenreises.

Enigheten brytes imidlertid raskt, fordi noen (ofte folk som sjelden går i kirken) vil ha en tro kopi av den gamle kirken, mens andre (ofte de som sitter i kirkelige råd) ønsker et mer funksjonelt bygg enn for eksempel en uisolert trekirke uten toalett og handikappinngang.

Deretter følger noen år med krangling, vedtak i kirkelige råd, klaging på vedtak, avisoppslag, skuling, skjeve blikk og ikke minst politisk nøling. Til slutt kan biskopen vigsle en ny kirke som ikke ligner noe særlig på den gamle, men som oppfyller kravene til funksjonalitet, tilgjengelighet og flerbruk på en måte som den gamle kirken aldri var i nærheten av.

Ikke se til Porsgrunn

For to uker siden ble den nye kirken i Våler tatt i bruk. Seks år med dårlig stemning har satt spor i befolkningen på det lille stedet. Også tilreisende blir minnet om dette, takket været skiltet med «Skrekkdomen», som en nabo har satt opp.

Heller ikke i Porsgrunn vil det være mulig å sette en strek over årevis med kirkekrangling. Så til neste lokalsamfunn som rammes av kirkebrann, vil jeg si (selv om jeg er redd for at jeg ikke blir hørt): Ikke se til Våler. Eller til Porsgrunn.