ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Et vedvarende mirakel

Drømmen om Anne Grete Preus, og andre ting hjernen steller i stand.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Foto: Junge, Heiko
Kommentar

Arne Berggren, dramatiker og TV-produsent

Forleden drømte jeg om Anne Grethe Preus igjen. Jeg hadde engasjert henne til privatkonsert hjemme i stuen. Hun og bandet hennes hadde lydsjekk borte ved sofaen da jeg kom hjem fra jobb, og jeg hadde denne velkjente å-fillern-var-det-idag-følelsen.

Min hustru var opptatt på annet hold. Jeg forsøkte å få min yngste sønn til å være med som publikum, men han virket lite tent, sa bare at jada, jeg kommer ut i stuen etter hvert, kanskje, er litt busy nå. Og der ute testet bandet lyden og finslipte på Én millimeter. Avtalen var å spille tre ganger tre kvarter.

LES OGSÅ: Vi kan kjøpe en ny sykkel, trøstet­ jeg. Men da blir den også stjålet, gråt Samuel

Et budskap

Hvorfor bruker hjernen tid på dette? Jeg har et inntrykk av at psykologien har overlatt dette feltet til damer med krystaller, tarmskyllere og hobbyastrologer. Jeg er jo ikke tvil om at mine Preus-drømmer har et budskap til meg: Du er altfor uvøren med avtaler, Arne, du sier for lett ja, du lar deg begeistre av egne og litt for spontane innfall, og du har kanskje en ørliten tendens til å bli i overkant entusiastisk i dine tilbakemeldinger.

Jeg kjenner ikke Anne Grethe Preus, men jeg kan lett se for meg at jeg for eksempel hadde bumpet inn i henne på Steen & Strøm under julehandelen, at vi kom i prat, og at jeg kanskje i en slags kompenserende begeistring - fordi jeg ikke har fulgt helt med på de siste utgivelsene hennes - gikk såpass langt at der og da at ideen om en intim hjemmekonsert, bare med nærmeste familie, kunne vært en naturlig forlengelse av samtalen.

Jeg ville til og med sagt at jeg vet jo det, Anne Grethe, at dere ikke gjør sånne ting vanligvis, og ville nok skyndet meg å legge til at det ikke var snakk om å gjøre dette gratis, ja jeg ville nok tilbudt dobbelt av vanlig honorar, og jeg går ut fra at dette var årsaken til at det ble tre ganger tre kvarter - det er sånt hjernen din vet om deg, den kjenner alle svakheter, og det er derfor jeg tror man skal ta drømmene dønn alvorlig, de er en farlig suppe av advarsler, plutselig innsikt og reinspikka underholdning.

LES OGSÅ: Det går en linje av unnasluntring fra Moses’ snarvei over Rødehavet til smarttelefoner og fjernkontroller.

Grunnmotivet

Du kjenner sikkert også denne følelsen av å stå der naken alene, grunnmotivet i urdrømmen for mange mennesker. Man er ikke helt på høyde med situasjonen. Man skal ut på en scene, men kan ikke teksten. Man hiver seg på tog uten billett. Man husker plutselig at man har eksamen, men har i grunnen glemt å lese.

Jeg har disse evinnelige drømmene om parkeringshus der jeg ikke finner igjen min egen bil, og et repeterende motiv er i det hele tatt at virkeligheten kommer brått og uventet, akkurat som lyden av et band som terper på Én millimeter inne fra stuen da jeg låser meg inn hjemme, og jeg tenker «å, fillern, var det i dag».

Ingen ting er kjedeligere enn å høre andres drømmer. Jeg hadde en vill drøm, sier folk, og du vet at de neste ti minuttene av livet ditt vil føles bortkastet. Drømmene fascinerer og engasjerer, men ikke andres, dessverre, det blir som å bla i fremmede menneskers fotoalbum på et loppemarked.

LES OGSÅ: Sinte pessimister har størst grunn til å være optimister

Nytt materiale

Men fordi jeg lever av å skrive fiksjon, blir jeg stadig mer fascinert av hva hjernen er i stand til, hva den steller i stand i minuttene før jeg våkner om morgenen. Det ligger historier der inne, fiks ferdige, som om de er skrevet av noen andre, og som om scenografer, arkitekter og dramaturger jobber full tid for å fylle på med nytt materiale.

Vi vil at barna våre skal mestre datamaskiner for å greie seg. Men vi har ikke så mye å lære dem om hvordan hodet virker. Hjernen er et vedvarende mirakel, tror jeg. Men vi er litt for tjukke i huet til å forstå hvorfor.

ANNONSE

BILDER

Foto: Junge, Heiko
Kommentar

Arne Berggren, dramatiker og TV-produsent

Forleden drømte jeg om Anne Grethe Preus igjen. Jeg hadde engasjert henne til privatkonsert hjemme i stuen. Hun og bandet hennes hadde lydsjekk borte ved sofaen da jeg kom hjem fra jobb, og jeg hadde denne velkjente å-fillern-var-det-idag-følelsen.

Min hustru var opptatt på annet hold. Jeg forsøkte å få min yngste sønn til å være med som publikum, men han virket lite tent, sa bare at jada, jeg kommer ut i stuen etter hvert, kanskje, er litt busy nå. Og der ute testet bandet lyden og finslipte på Én millimeter. Avtalen var å spille tre ganger tre kvarter.

LES OGSÅ: Vi kan kjøpe en ny sykkel, trøstet­ jeg. Men da blir den også stjålet, gråt Samuel

Et budskap

Hvorfor bruker hjernen tid på dette? Jeg har et inntrykk av at psykologien har overlatt dette feltet til damer med krystaller, tarmskyllere og hobbyastrologer. Jeg er jo ikke tvil om at mine Preus-drømmer har et budskap til meg: Du er altfor uvøren med avtaler, Arne, du sier for lett ja, du lar deg begeistre av egne og litt for spontane innfall, og du har kanskje en ørliten tendens til å bli i overkant entusiastisk i dine tilbakemeldinger.

Jeg kjenner ikke Anne Grethe Preus, men jeg kan lett se for meg at jeg for eksempel hadde bumpet inn i henne på Steen & Strøm under julehandelen, at vi kom i prat, og at jeg kanskje i en slags kompenserende begeistring - fordi jeg ikke har fulgt helt med på de siste utgivelsene hennes - gikk såpass langt at der og da at ideen om en intim hjemmekonsert, bare med nærmeste familie, kunne vært en naturlig forlengelse av samtalen.

Jeg ville til og med sagt at jeg vet jo det, Anne Grethe, at dere ikke gjør sånne ting vanligvis, og ville nok skyndet meg å legge til at det ikke var snakk om å gjøre dette gratis, ja jeg ville nok tilbudt dobbelt av vanlig honorar, og jeg går ut fra at dette var årsaken til at det ble tre ganger tre kvarter - det er sånt hjernen din vet om deg, den kjenner alle svakheter, og det er derfor jeg tror man skal ta drømmene dønn alvorlig, de er en farlig suppe av advarsler, plutselig innsikt og reinspikka underholdning.

LES OGSÅ: Det går en linje av unnasluntring fra Moses’ snarvei over Rødehavet til smarttelefoner og fjernkontroller.

Grunnmotivet

Du kjenner sikkert også denne følelsen av å stå der naken alene, grunnmotivet i urdrømmen for mange mennesker. Man er ikke helt på høyde med situasjonen. Man skal ut på en scene, men kan ikke teksten. Man hiver seg på tog uten billett. Man husker plutselig at man har eksamen, men har i grunnen glemt å lese.

Jeg har disse evinnelige drømmene om parkeringshus der jeg ikke finner igjen min egen bil, og et repeterende motiv er i det hele tatt at virkeligheten kommer brått og uventet, akkurat som lyden av et band som terper på Én millimeter inne fra stuen da jeg låser meg inn hjemme, og jeg tenker «å, fillern, var det i dag».

Ingen ting er kjedeligere enn å høre andres drømmer. Jeg hadde en vill drøm, sier folk, og du vet at de neste ti minuttene av livet ditt vil føles bortkastet. Drømmene fascinerer og engasjerer, men ikke andres, dessverre, det blir som å bla i fremmede menneskers fotoalbum på et loppemarked.

LES OGSÅ: Sinte pessimister har størst grunn til å være optimister

Nytt materiale

Men fordi jeg lever av å skrive fiksjon, blir jeg stadig mer fascinert av hva hjernen er i stand til, hva den steller i stand i minuttene før jeg våkner om morgenen. Det ligger historier der inne, fiks ferdige, som om de er skrevet av noen andre, og som om scenografer, arkitekter og dramaturger jobber full tid for å fylle på med nytt materiale.

Vi vil at barna våre skal mestre datamaskiner for å greie seg. Men vi har ikke så mye å lære dem om hvordan hodet virker. Hjernen er et vedvarende mirakel, tror jeg. Men vi er litt for tjukke i huet til å forstå hvorfor.

ANNONSE
ki

Nå kommer Kierkegaard i pocket

ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE