Et åpent blikk

Man kan se på Kristen-­Norge som så fragmentert at det er umulig å forstå hverandre. Men mangfoldet og forskjellene gjør at vi mer enn noen gang kan kjenne på behovet for å snakke sammen.

Det samme gjelder i et bredere­ perspektiv for hele det fler­religiøse Norge. Vi har mye til felles. Og vi trenger å finne ­ambisjonene og utfordringene som samler på tvers.

Mye felles

Vi trenger det åpne blikket, de nye vinklingene. Og det finnes utallige historier vi ikke har fortalt, historier som utfordrer og bryter med vante forestillinger.

De aller fleste prester og ­kristenledere er for eksempel opptatt av mye av det samme: Søken etter hvordan vi kan leve som troende i et moderne samfunn. Usunt lederskap som en potensiell trussel i alle menigheter og forsamlinger. Det krevende spriket mellom det verdslige og religiøse livet – spesielt hos de unge.

LES OGSÅ: Fire av ti sier Norge er et kristent land

Frykten for islam

Og ikke minst: Sekulariseringen som den kanskje største utfordringen for kristendommen.

Ja, nettopp, Linda Hofstad ­Helleland. Sekulariseringen. Ikke islam.

Klassekampen ber på lederplass om at folk senker skuldrene­ og lar Helleland få skrive på ­Facebook at «hun liker landet, kirka og julesalmer».

Vårt Land er naturligvis varme tilhengere av alt ovenfor.

Men det er neppe human­etikerne Helleland tenker på når hun med utgangspunkt i den 
nå avkreftede historien om at «Deillig er jorden» bare skulle nynnes ved Nylund skole, etterspør vår norske selvtillit som folk og land.

Bevisst eller ubevisst spiller statsråden på manges frykt for at det er våre nye landsmenn som truer norske juletradisjoner.

KOMMENTAR: Å dyrke eit sterkt majoritetssamfunn bryt med den kristne trua

Myteknusing

Det viser seg nemlig, som Vårt Land har skrevet, at det er humanetikerne som tar opp kristendommens rolle i skolen i desember, men at hver gang er det muslimer som får skylden.

«Jeg har knapt møtt en muslim som har et problem med skole­gudstjeneste eller julesanger, med unntak av enkelte som er nye i landet», kommenterte Laial Ayob til oss.

Journalisten Muhammed Quasim­ Ali mener juletiden er høy­sesong for islamofobe vandre­historier. «Fordommer og medias manglende etterrettelighet fører til at de spres».

Forhåpentligvis oppnådde vi å gjøre noen klokere, å slå hull på en myte. At vi faktasjekker, men ikke minst, at vi leter utrettelig etter nyansene. Så var det ikke «de andre» denne gangen. Det var «oss» etniske, sekulære nordmenn.

LES OGSÅ: Menighet fikk gave fra muslim

«De andre»

Mediene kan ­bidra til å slå hull på konspirasjonsteorier, forestillinger og fordommer. Det kan vi gjøre ved at vi ikke tar for gitt historier som løper som ild i tørt gress.

For også i Norge ligger en kime til det som har bredt om seg i USA og Europa. Splittelse, mistenksomhet, konspirasjonsteorier.

Denne understrømmen springer ut av frykt for at fellesskapet vårt skal ødelegges. Og kanskje er det selve frykten som er vår største fiende. Frykten for «de andre».

Jeg tror Vårt Lands lesere har evnen til å forstå hva det vil si å bli redusert til en merkelapp. Min opplevelse etter åtte måneder som sjefredaktør i Vårt Land, er nemlig at ikke bare muslimer opplever seg karikert.

Også innenfor majoritets­­-
reli­gionen vår er det mange 
som opplever seg endimen-
sjonalt fremstilt – også av Vårt Land.Jeg har møtt pinse-
venner, lavkirkelige, liberale 
og katolikker som forteller ­historier langs de samme linjene. Det oppleves innskrenk-
ende, sårende – nedslående.

LES OGSÅ: Menigheter gjør seg asyl-klare når Trump blir president

Å beskrives

For en avis som opererer i et religiøst mangfoldig Norge og som driver med kritisk, gravende journalistikk, er det uunngåelig at det oppstår skrubbsår når vi avdekker ­kritikkverdige forhold, løfter debatter eller setter fingeren på holdninger og praksiser som ikke er sunne. Likevel skal vi gjøre det.

Samtidig må vi lytte til innvendingen når den ikke retter seg mot den kritiske journalistikken. For de fleste fornuftige mennesker ønsker ikke å være del av miljøer med destruktive trekk, og vil at det skal ryddes opp.

Det de opplever belastende fra mediene, er det som følger med det kritiske blikket: De gitte premissene, de ubevisste fordommene som preger beskrivelser og vinklinger. Det er en utfordring alle medier må ta på alvor, og som vi med våre ambisjoner på religionsfeltet må møte i særdeleshet.

LES OGSÅ: Sylvi balanserer på kanten

Nysgjerrig

Minerva-redaktør Nils August Andresen pekte ­nylig på at vi skriver mye om Israel og antisemittisme, men mindre om alminnelig jødisk liv i Norge og Europa. Flere sier det samme om sine trossamfunn. Det trenger ikke bli kjedelig å skrive slikt stoff, tvert imot. Vi skal klare å lete frem historiene som bryter med vante forestillinger. Vi skal vise mangfoldet og nyansene i det religiøse Norge.

Å komme inn i nyansene kan ikke bare styrke religiøs identitet
– det kan også motvirke ­polari-
sering og fremmedfrykt. Som avis er det kanskje først og fremst dette Vårt Land kan ­bidra med for økt samhold og integrering.

Det blir vårt nyttårsforsett som meningsbærende avis i 2017. At vi hele tiden skal lete med nysgjerrig blikk, spesielt når premissene synes gitt.

Kanskje er det også nettopp der den gode historien ligger.

LES OGSÅ: Den gang alle var kristne