Nyheter

Ernas umulige prosjekt

Erna Solberg skulle bygge et solid borgerlig firepartisamarbeid for åtte år. Hvor glapp det?

Erna Solberg skulle bli Norges nye Angela Merkel. For fire år siden ble det jobbet iherdig i Høyres hus med å legge planer for en valgkamp som skulle føre Høyre til makten.

Til tross for en uttalt stor avstand mellom Frp på den ene siden, og Venstre og KrF på andre, var det sterk optimisme i Høyre. Våren 2013 ble optimismen tilsynelatende kronet med hell: Alle de fire partiene gjorde vedtak som garanterte at et borgerlig flertall skulle gi en borgerlig regjering. Både Venstre og KrF holdt døren på gløtt for Frp.

Strategi for åtte år

Fra Høyres strateger ble det sagt at partiet nå ikke bare jobbet for å sitte ved makten i fire år. Det ble satset på åtte borgerlige år – med Erna Solberg ved roret. Mot mange odds hadde Høyre-lederen klart å snakke fram et prosjekt som få i utgangspunktet trodde på: En regjering der både Frp, Venstre og KrF skulle med.

Snart fire år etter er det lite igjen av det store firepartiprosjektet. Rett etter valget fikk det sin første store knekk: Venstre og KrF valgte å stå utenfor. Den blåblå mindretallsregjeringen som tiltrådte lå dermed et godt stykke til høyre for det politiske flertallet i Norge.

Denne høsten er det blitt tydelig at de fire partiene strever stadig tyngre med både samarbeid, tillit og tro på en felles framtid.

LES MER: Populismen har nådd høyresiden

Det store spørsmålet

Spørsmålet som nå presser seg frem er følgende: Var det et umulig prosjekt å få disse partiene til å delta i et stort borgerlig fellesskap? Eller er det statsminister Erna Solberg som kom til kort?

Konflikten mellom de fire har blitt mest synlig gjennom tre høster med knallharde budsjettforhandlinger. Både utenfor, men også internt i koalisjonen, er det flere som lurer på hvorfor statsministeren selv har ventet så lenge med å komme på banen gang etter gang. Selv om denne høsten står i særklasse, er det ikke første gang forhandlingene står stille, og Solberg kommer inn i prosessen på overtid.

LES OGSÅ: Budsjettpartnere i real pengeknipe

Dessuten stiller flere seg spørsmålet om hvorfor Solberg gikk med på at Frp presset fram et bil-ultimatum fra regjeringen i forkant av forhandlingene. Ultimatumet kan skape inntrykk av en statsminister som lar Frp bestemme, eller som ikke forstår at det provoserer små alliansepartnere når de opplever at de blir diktert.

Dessuten er dette ikke første gangen Solberg lar Frp få ha regi i forhandlinger i sentrale prosesser. Selv om mye var annerledes under integreringsdebatten våren 2017, ble Frps agenda også da førende for debatten. Etter at statsministeren selv hadde invitert alle partier til et større forlik, aksepterte hun likevel at Frp brøt ut og krevde en særvotering over egne forslag. Frp ville markere seg i integreringspolitikken.

Flere har pekt på at statsministerens myke linje overfor Frps mange krumspring har svekket henne, og gjort at det blå regjeringsprosjektet mistet fart. Andre har spurt seg hvorfor hun lot det skje.

Moderat populisme

En viktig del av forklaringen kan ligge i Erna Solbergs vurdering og forståelse av Frps særegne rolle i norsk politikk. I torsdagens Vårt Land sier valgforsker Johannes Bergh at et nasjonalistisk parti har et potensial blant norske velgere. Han mener Frp er et moderat høyrepopulistisk parti­, som har gitt uttrykk for anti-elitistiske og innvandringskritiske holdninger. Han mener Frps rolle er en viktig del av forklaringen på at de nasjonalistiske strømningene ikke har fått ekstreme utløp i Norge.

På Erna Solberg pressekonferanse før sommerferien ga hun selv uttykk for at hun var opptatt av at Norge ikke har de samme sterke nasjonalistiske strømningene som mange andre europeiske land. Hun avviste at Frp er et slikt parti, og viste til et godt samarbeid med regjeringen.

Det er heller ingen hemmelighet at Erna Solberg ønsker å beholde Frp i regjering nettopp for å kunne bidra til at de strømningene Frp representerer blir hørt og ikke opplever et større utenforskap enn nødvendig.

I siste instans kan en slik strømning også ramme hennes eget parti, ved å vokse seg mektig. Mye kan tyde på at slike vurderinger ligger til grunn for Erna Solbergs intense ønske om å beholde Frp i regjering.

LES OGSÅ: Splittelsen på høyresiden kan få konsekvenser for Erna

Solbergs skyld?

Trolig er det grunnen til at hun har latt Frps harde linje i bilpolitikken få så mye gjennomslag. Og at hun ikke slår kraftig ned på innvandringsminister Sylvi Listhaugs uttaleser om at flyktninger og asylsøkere som mange reagerer på. Slik som at «de må yte, ikke bare nyte» og «en kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge». Og måten hun den siste uken har omtalt meningsmotstandere som «hylekor».

Men heller ikke Erna Solberg er hevet over politikkens tyngdelover. Enhver regjering må ha et flertall i ryggen for å styre. Og da må alle alliansepartnerne få sine gjennomslag og kjenne seg verdsatt. Det er ikke lett når avstanden er så stor.

Det er slett ikke sikkert en annen statsminister ville klart å samle de fire partiene ved å ta tidlig grep i vanskeligere forhandlinger og gått raskere fram. Det er mulig det kunne det til og med skåret seg tidligere. Kanskje prosjektet rett og slett for krevende.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter