Nå og da skriver jeg litt om antisemittisme. Det gjør at jeg havner på radaren til litt rare folk. I nettkommentarer, mailer og telefonoppringninger kaller de meg «jøde», «sionist» (gjerne stavet med engelsk z, konspirasjonskulturen, slik vi kjenner den, er utviklet i USA) eller «filosemitt».
Disse anklagene er en del av leken, jeg skjønner det. Som når du kritiserer alternativbransjen og får høre at du er en kommunist som vil utrydde all åndelighet og dessuten er betalt av legemiddelindustrien. Så jeg ler mest av anklagene.
LES MER: Jødehatet vi nekter å se
Ingen enkel konflikt
Jeg aner ikke om jeg er spesielt «zionistisk», selv om et sjarmtroll på Twitter tilbød seg å teste meg. Israel er for meg som Pakistan: et land som ble opprettet under tragiske omstendigheter, men som nå finnes. Jeg har støttet en egen palestinsk stat siden jeg klarte å formulere en politisk tanke, men mener selvfølgelig også at Israel må få forsvare seg.
I mitt stille sinn tenker jeg at dersom du synes denne konflikten er enkel, sier det mest om deg.
Hva «filosemittisme» angår, så begrenser mitt forhold til jødisk kultur seg i praksis til Woody Allen-filmer og Isaac Bashevis Singer-romaner. Jødedommen er den verdensreligionen jeg har minst interesse for (en av dem må jo være nederst på lista). Derfor er synagogen omtrent det eneste gudshuset i Oslo-området jeg aldri har satt mine ben i.
LES MER: Ateist skal gi NRK råd om andakten
Dårlig tenkning
For her er det springende punktet: Mine skriverier om antisemittisme skyldes ikke interesse for jøders gjøren, laden og trosliv. Jeg var forskningsjournalist, og opptatt av dårlig tenkning.
Som Dan Browns Da Vinci-koden: Boka ble folkelesning, og folk leste den slik forfatteren ville – som en dokumentarroman. Vi som påpekte at boka var kristendommens historie som konspirasjonsteori, ble sett på som humørløse nerder. Var det så farlig, da? Ja, det kan være veldig farlig, mente jeg, når folk får snekre sammen sin egen versjon på historien. Skrekkeksempelet jeg fant var holocaustbenektelsen.
[ LES FLERE AV VÅRE SPALTISTER HER ]
Et annet eksempel på dårlig tenkning var de såkalte «satanpanikkene» på åttitallet, da en broket allianse av kristne, feminister og terapeuter fikk det for seg at det fantes en stor, hemmelig, mektig satanistisk undergrunn som misbrukte og ofret barn. Man skulle ikke grave dypt for å få med seg at dette var en oppdatert utgave av antisemittiske konspirasjonsteorier.
Interessen var vekket, og jeg skrev et par artikler i året om antisemittisme. Etter halvannet tiår var det blitt en del artikler av det. Antisemittismen var blitt en slags hjertesak for meg, nærmest på slump.
LES MER: Jeg er en ateist som er hekta på lovsang
Der er kjedelige
Det er nesten blitt en klisjé at antisemittismen ikke trenger jøder. Likeledes trenger et engasjement mot kampen mot antisemittismen heller ikke ha noe med jødene å gjøre.
Antisemittismen er noe vi bør være oppmerksom på, ikke bare fordi den går ut over mennesker som ikke fortjener det, men på grunn av hva den sier om oss: At vi tenker så dårlig at vi innbiller oss at en knøttliten jødisk minoritet styrer bankvesenet og mediene, og at de fortærer blodet til barn.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Det var nok uunngåelig at min interesse for dårlig tenkning skulle føre meg til antisemittismen. Jødehat er et tegn på at det tenkes veldig, veldig dårlig. Og omvendt: Der det tenkes veldig, veldig dårlig, vil antisemittismen aldri være langt unna. Så jeg kommer til å fortsette å være interessert i jødehatet.
En dag blir jeg kanskje interessert i jøder og jødedom også. Men den største hemmeligheten om jøder, er vel egentlig at de er ganske så kjedelige.
Akkurat som folk flest.
Didrik Søderlind er redaktør for Humanist og rådgiver i Human-Etisk Forbund.
