En fars mørke brev

Filmregissøren Quentin Tarantino er kjent for å lage voldelige filmer. Nå er han den siste i rekken av amerikanske kulturpersonligheter som tar til orde for at flere politibetjenter bør straffes for vold begått i tjenesten.

«Når jeg ser drap, så står jeg ikke og ser på. Jeg må kalle et drap for et drap, og en morder for en morder,» sa Tarantino under en markering mot politivold i New York for en uke siden.

Hvert år blir i gjennomsnitt 96 svarte amerikanere drept av en hvit politibetjent, uten at politibetjenten straffeforfølges, ifølge USA Today. Ofte er det åpenbart at politiet måtte skyte, andre ganger virker politiets maktbruk fullstendig unødvendig – som med drapene på Michael Brown, Tamir Rice og Eric Garnier.

LES MER: Dette er Vårt Land-kritikernes bokfavoritter

Brev til sønnen

Mistilliten til politiet pipler nærmest opp fra sidene i forfatteren Ta-Nehisi Coates' bok Between the World and Me. Coates har skrevet boken som et brev til sin 15 år gamle sønn, om hva det innebærer å være svart i USA: At fengslene er bygget med tanke på slike som deg, at politibetjenter kan banke deg opp uten å bli stilt til ansvar – og at denne undertrykkelsen ikke er riper i lakken, men noe det amerikanske samfunnet bygget på.

Between the World and Me er også Coates' egen fortelling om sin oppvekst i etterdønningene av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Han tegner et bilde av hvordan det er å være svart i det amerikanske samfunnet – hvor rasismen og diskrimineringen omsider er skylt ut av lovverket, men fortsatt ligger impregnert i bjelkene.

LES MER: Svart fattigdom - når et samfunn svikter sine egne, er det ikke rart det smeller

Ikke unikt ondt

Coates skriver om politibetjenter som utøver vold mot svarte mennesker de får betalt for å beskytte: «Det er ikke noe unikt ondt i disse gjerningspersonene eller i dette øye­blikket. De utøver bare driftene til landet vårt, og fortolker vårt lands historie og arv.»

Forfatteren formidler en virkelighet som er fjern fra min egen. Som leser står jeg utenfor og titter inn, og noen ganger kjenner jeg at ryggmargsrefleksen ­etterspør tydeligere begrunnelser for ­indignasjonen han uttrykker. Men denne boken er ikke skrevet for meg, den er skrevet til sønnen hans. Dette er ikke en debattbok som skal overbevise oss om at rasismen og diskrimineringen er en levende kraft. Om man ikke ser det, er det fordi man ikke vil.

Between the World and me er et rørende brev og en rystende samfunnsskildring. Den gikk rett til topps på New York Times' salgsliste for sakprosabøker, og har nå ligget på listen i 16 uker.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Musikk

Om mistilliten pipler opp mellom linjene i Coates’ bok, så flommer den fra høyttalerne i Janelle Monaes låt «Hell You Talmbout». Over et aggressivt trommeakkompagnement roper hun ut navnene til en rekke svarte amerikanere som er blitt drept av politibrutalitet de siste årene. Det låter som et sju minutter langt kamprop, som trekker sin energi fra de eldste og dypeste røttene til afroamerikansk musikk.

Rapperen Kendrick Lamar har også satt preg på lydsporet til Black Lives Matter-bevegelsen. Først og fremst med låten «Alright» – som veksler mellom det konfronterende («We hate po-po, wanna kill us dead in the street fo sho») og forsonende («If God got us, then we gon' be alright»).

I sommer sto Lamar på en ramponert politibil og framførte låten på prisutdelingen BET Awards. Det falt ikke i god jord hos alle. Fox News-kommentatoren Geraldo Rivera fyrte seg opp nok til å hevde at hip-hop de seneste årene har vært mer skadelig for afroamerikanere enn rasisme.

Adskilt

Senere har demonstranter sunget Lamars refreng i gatene. På nyhetsnettstedet Slate skriver kommentatoren Aisha Harris at «Alright» treffer tidsånden på samme måte som Nina Simone gjorde da hun i 1964 skrev «Mississippi Goddam», etter drapet på borgerrettsaktivisten Medgar Evers og bombingen av en afroamerikansk kirke i Alabama.

«You don't have to live next to me, just give me equality», sang Nina Simone den gangen. Jeg har vokst opp med bildet av USA som den store smeltedigelen, men når jeg har bodd her selv, ser jeg hvor lite svarte og hvite amerikanere omgås hverandre. Når jeg ser meg rundt i den store kafeen hvor jeg sitter og skriver denne teksten, ser jeg nesten utelukkende mennesker med samme hudfarge som meg. Slik er det vanligvis. De svarte bor på den andre siden av byen.