Ekstremisten er en av oss

Silje Kvamme Bjørndal er doktor i teologi

Det er smertefullt å lese portretter av norske­ terrorister, ­enten han heter Anders Behring Breivik eller Mohammad ­Dhuhulow. Selv om den ene anså seg som en korsfarer og den andre som en mujahid, er dramaturgien i fortellingene påfallende like.

Det er historier om avvisning, fremmedgjøring, farløshet, ­ensomhet, utenforskap, mobbing, fortvilelse og mot slutten; forløsning. Forløsningen som ligger i å finne en hensikt med sitt miserable og misforståtte liv. Den store hensikten som endelig gjør alt verd det.

Vondt i sjelen

Smerten og forakten ligger tett på hverandre når jeg kikker inn i det som angivelig har vært deres livsveier. Når Lars Akerhaug beskriver den traumatiserte niåringen Mohammad som ankommer et fremmed land for å bo hos fremmede mennesker, i En norsk terrorist, gjør det vondt langt inn i sjelen.

Bare tanken på at det finnes barn i denne verden som ser sine nærmeste bli voldtatt og drept, for så å bli sendt av gårde til jordens ende med disse grusomme hemmelighetene i reisevesken, er for horribelt til å fatte.

Breivik kom ikke fra krigsherjede Somalia, men den avviste og desperate unge mannen Åsne Seierstad tegner opp i En av oss deler med Dhuhulow det som for dem begge ble en skjebnesvanger erfaring av utenforskap.

LES MER: Breivik fortalte om sin tro i retten

Fremmedgjøring

Fra å kjenne empati med slike barn og unges traumatiske og tragiske lodd, til å kunne forstå terrorhandlingene de senere begår, er det likevel et langt stykke. Og mellom der oppstår forakten hos mange av oss.

Forakten og frykten tvinger oss til ytterligere å fremmedgjøre disse som har gått over fra ­påtvunget utenforskap til selvvalgt utenforskap. Han var traumatisert av krigen. Han hadde­ en psykiatrisk diagnose. Det var noe grunnleggende feil og ­annerledes med ham. Noe vi kan plassere, medisinere, låse inn og kvitte oss med nøkkelen til.

Søker mening

Teologien lærer oss at alle mennesker er skapt av Gud, og at vi er skapt til fellesskap. At mennesket derfor søker etter kjærlighet, aksept, tilhørighet, hensikt og mening med livet.

De fleste av oss finner dette, i større eller mindre grad, på relativt harmløse og forhåpentligvis til og med konstruktive vis. Gjennom vennskap, hobbyer, karriere, familieliv – og religion og religiøse fellesskap.

Alt dette er grunnleggende menneskelig. Likeledes er den eksistensielle smerten, og skaden på sjelen som oppstår når disse erfaringene fratas oss, også høyst menneskelig. Kirken har kalt det jeg kaller for skade på sjelen for synd, og forklart det med et ur-brudd på fellesskapet mellom Gud og mennesker.

KOMMENTAR: Kristne har et ansvar for at konfliktene ikke forsterkes

I alle mennesker

Selvsagt er ikke en teologisk antropologi som inkluderer mennesket som synder en forklaring på hvorfor akkurat disse mennene ble terrorister. I så fall ville jo alle mennesker utført terrorhandlinger før eller siden.

Men det er et perspektiv som hjelper oss til å se at den ødeleggende spiren som for noen vokser opp til å overta et helt menneskesinn og resulterer i så ­omfattende destruksjon av ­andres liv, finnes i alle mennesker.­ Sårbarheten som søker lindring der hvor den kan finnes. Helt til det ekstreme.

«Kan alle bli ekstremister?» er som å spørre om alle kan utføre onde handlinger, og det argumenterer både teologien, psykologien og historien overbevisende for.

Hva skal vi så med denne dystre innsikten? Det er først når vi erkjenner vår egen sårbarhet at vi kan se på den andre som en av oss. Når vi ser den nye i klassen vår som en av oss, når vi ser hun som er sosialt utenfor kollegaskapet som en av oss, når vi ser naboen som aldri hilser i gangen som en av oss – da kan vi invitere noen inn fra det dødelige utenforskapet. Vi vet nemlig at vi alle er avhengig av en invitasjon for å være innenfor.

Den invitasjonen fikk Dhulolow av ekstremistiske nettverk som rekrutterte ham til hellig krig for Allah. En annen følge av at vi erkjenner vår egen sårbarhet, er at vi kan ta ansvar for hvordan vi selv søker lindring og veier ut av ensomhet og utenforskap.

Dersom demonisering og fremmedgjøring får bestemme hvordan vi tenker forebygging av radikalisering her til lands, vil det utelukkende bli PST, politikere og profesjonelle som må håndtere utfordringen.

Potensielle terrorister anses da som en gruppe på linje med tidlige tiders spedalske; de har en diagnose som vi andre ikke vil komme i berøring med. Det er noe så grunnleggende feil med dem at kun topptrente spesialister har den nødvendige innsikten som kan forebygge det dødelige utfallet.

LES MER: Polske nynazister etablerer seg i Norge

Felles utfordring

Kirkens antropologi er ikke en ensartet størrelse. Noen grener legger størst vekt på menneskets elendighet, mens andre er langt mer optimistiske med tanke på godhetens potensial i oss. ­Likevel tror jeg at de grunnleggende ­linjene i kirkens menneskesyn kan hjelpe oss til å se potensielle ekstremister som vår felles ­samfunnsutfordring, og ikke utelukkende en spesialistoppgave.

De linjene går langs den bibelske fortellingen om menneskehetens skapelse, fall, forsoning og kommende forløsning. Kan en religiøs forestillingsverden bidra til å løse et problem som i utgangspunktet synes å ha religiøst opphav?

Kun hvis den undergraver ­ekstremistenes kategorisering av oss og dem, rettferdige og urettferdige, dar al-iman og dar al-kufr (de troendes og de vantros land).

Kun hvis vår teologi bygger broen som synliggjør at også ekstremisten er en av oss.