Dommen over uklarhet

Arbeiderpartiet gjør sitt nest dårligste valg etter krigen og taper trolig regjeringsmakten - dersom Venstre holder seg over sperregrensen. Jens Stoltenberg opplevde et lignende nederlag for 16 år siden. Men det blir vanskeligere for Jonas Gahr Støre å få til en slik gjenreisning som Stoltenberg den gang fikk til med sitt rødgrønne alternativ.

Kristelig Folkepartis valgresultat er det dårligste siden det ble et landsdekkende parti i 1945. Og selv om det ikke ble den totale katastrofen under sperregrensen, er det ikke lett å se hvordan partiet skal kunne samle de sprikende troppene til ny offensiv.

Begge partiene kjemper mot samfunnsendringer som arbeider mot dem. Men begge har også gjort situasjonen vanskeligere for seg gjennom uklare signaler til velgerne.

Forskjellen

Jonas Gahr Støre har vært hard i retorikken mot den sittende regjeringen. Men samtidig har han hatt problemer med å få fram hva som egentlig er forskjellen på Arbeiderpartiets og regjeringens politikk. Den tydeligste forskjellen er at Arbeiderpartiet vil øke skattene. Men mot en regjering som har vært raus med oljepengene, er det vanskelig å påvise at det er nødvendig for å sikre velferden.

Politisk har Støre tatt noen skritt mot venstre. Men samtidig markerte han front mot MDG og Rødt og sendte lenge ut samarbeidssignaler mot KrF. Velgerne ble forvirret om hva som var retningen.

KrF-skvis

Kristelig Folkeparti er i skvis hos sine egne velgere, mellom de som vil ha en borgerlig regjering og de som ikke vil gi Fremskrittspartiet makt. Det kunne likevel gått an å holde velgerne samlet dersom de fikk oppmerksomhet om de sakene som de står samlet om: Menneskeverdet og kristendommens innflytelse i samfunnet.

Men uklarheten om regjeringssamarbeid gjorde at de aldri fikk fred i en situasjon der det sto og vippet mellom to regjeringsalternativer. De fikk ikke ørens lyd for sakene sine.

Regjeringsvedtaket fra landsstyret var et mesterstykke av balansekunst. Men partilederen måtte til slutt ta konsekvensen av det man hadde visst hele tiden: At Erna Solberg ikke ville kaste Frp ut av regjeringen. Da gikk luften ut av truslene om å fjerne Frp. Samtidig kompenserte Hareide det med å skjerpe retorikken mot Frp. Det ble vanskelig for velgerne å henge med på hva dette skulle bety.

Vanskeligere for Erna

For Høyre var det viktigste at de beholdt regjeringsmakten. Høyre har ikke gjort noe kjempevalg, og skal ikke bli lettere for Erna Solberg å få flertall for politikken i det Stortinget hun nå møter, hvor det ikke vil være noe avklart flertall av støttepartier, hvor både Venstre og KrF kreves for å beholde flertallet og hvor Fremskrittspartiet har styrket seg i forhold til Høyre.

Valgvinnerne er Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som begge har markert seg med en tydelig opposisjonspolitikk. Men vil det være mulig å holde på begeistringen når de ikke får regjeringsmakt og må nøye seg med nye fire år i opposisjon?

Noe virkelig protestvalg ble dette likevel ikke. Selv om MDG og Rødt har styrket seg, har ingen av dem brutt sperregrensen, og må nøye seg med ett mandat hver i Stortinget.