Kommentar

To album med Henrik Ødegaards musikk er en gave, det ville selv ett vært. Denne viljeklare musikken er en syntese av nåtid og hukommelse, den flyktige tonen «nå» som en forventning og det lange livsløpet den er satt inn i. Ødegaards modernitet er aldri fremmedgjørende, den speiler seg (blant annet) i gregoriansk sang og norske folketoner. Og er like moderne for det. Den grubler ikke, den gjenfinner glede.

Musikk i seg selv

Hva sier denne musikken oss? Først og fremst er den musikk i seg selv, den drar dypene – så vel som grunnene, der livet også finnes.

Dernest gir den oss en fornemmelse av at Gud er med oss og i oss i alle ting, stort eller smått – og likevel snakker vi om en hellig Gud, ikke bundet til jorden, noe sublimt.