Både i Norge og andre land blir det stadig gjort forsøk på å forstå grupper og partier som lever av å dyrke motsetningsforholdet mellom eliten og «folk flest». Samtidig er de innvandringsskeptiske. Ofte blir disse gruppene omtalt som høyrepopulistiske eller populistiske.
Det ligger imidlertid i populistenes natur at de tar avstand fra alle typer merkelapper og kategoriseringer. Særlig fordi de hevder at ordbruken er utviklet i akademia og media. Disse to samfunnsinstitusjonene er de nemlig sterkt kritiske til.
LES OGSÅ: For seks år siden truet de – nå tar de over Europa
Kjennetegn
De som likevel har kategorisert populismen, mener det både kan være en politisk retning så vel som en kommunikasjonsform eller en strategi.
Som tidligere nevnt er et kjennetegn sterkt fokus på motsetninger mellom eliten og folket. Denne kommer til uttrykk som en mistillit mot den politiske eliten, det politiske systemet, akademia og media. Disse blir satt i sterk motsetning til «folk flest» og påstander om «sunn fornuft».
Andre kjennetegn er ønsket om en sterk og hardtslående ordensmakt. I tillegg handler det om kritikk av innvandrere, andre minoriteter eller urfolk, som samer og romfolk.
Mens andre politiske ledere jobber for å finne ideologiske rammeverk, er det nettopp populistiske politikeres interesse å viske disse bort.
Kombinert
Populismen blir ofte forsøkt kombinert med ideologier med en mer tydelig økonomisk modell i bunn, slik som liberalisme, sosialisme og agrarisme. Rundt om i verden finnes det også en rekke eksempler på venstrepopulisme og sentrumspopulisme.
I USA finner vi trekk av venstrepopulisme i budskapet til Bernie Sanders som prøvde å bli president. Dette gjelder særlig hans sterke kritikk av det etablerte systemet.
Strømninger i Frp
I Norge har vi en tydelig høyrepopulistisk strømning internt i Frp. Carl I. Hagen og Per Sandberg blir ofte omtalt som eksponenter for denne retningen.
Begge har et tydelig agg mot politiske maktinstitusjoner og alt de oppfatter som «politisk korrekt». Hagen omtalte i sin tid andre politikere som «politikere» – en gruppe han åpenbart mente han ikke var en del av.
KOMMENTAR: Frp i spagaten etter Brexit
Dette ble betydelig vanskeligere da partiet kom i regjering. Etter en tid omtalte en frustrert Sandberg partikollegaer i regjering som «polerte biljardkuler». Hagen og Sandberg har dessuten begge vært sterke eksponenter for en tøff linje mot minoriteter som muslimer, samer og romfolk.
Likevel er ikke Frp et rent populistisk parti. En tydelig liberalistisk fløy drar partiet i en annen retning, blant annet i innvandringspolitikken.
KOMMENTAR: Skadefryden mot Anundsen
Høyreradikale
Populismens grenser kan også forstås som et skille mot det høyreekstreme. En av de mest aktive i debatten om dette har vært Anders R. Jupskås ved Universitetet i Oslo. Han mener blant annet at det går et sterkt skille mellom høyrepopulisme og høyreekstremisme.
Han synes forskjellen ligger i ønsket om demokrati eller ikke. Jupskås skrev i 2011 en kronikk der han pekte på at det finnes store høyrepopulistiske partier i Europa med en demokratisk grunnholdning, mens de høyreradikale med sitt antidemokratiske sinnelag derimot har liten oppslutning.
Andre vil mene at Frp har antidemokratiske tendenser, og viser til at justisminister Anders Anundsen var farlig nær en slik grense da han selv fikk produsert en partipolitisk skrytevideo for departementets penger.
Fortsatt er likevel de uklare definisjonene av populisme et debattema fremover. Mens andre politiske ledere jobber for å finne ideologiske rammeverk, er det nettopp populistiske politikeres interesse å viske disse bort. Derfor vil de motsette seg alle merkelapper og stemple dem som elitistiske, venstrevridde og systemtro.