Ei rekke av dei mest profilerte kulturpersonane i Noreg har skrive under på eit opprop mot norsk oljeleiting i Arktis. Blant namna på lista finn vi musikarar som Susanne Sundfør og Anne Lise Frøkedal, kunstnarar som Morten Traavik og Håkon Bleken og forfattarar som Karl Ove Knausgård, Jon Michelet, Vigdis Hjorth, Åsne Seierstad og Paal-Helge Haugen. Ifølgje Dagsavisen krev underskrivarane at regjeringa avlyser oljeleitinga i Arktis, som dei meiner strir mot den norske Grunnlova. I denne heiter det at naturressursane våre skal disponerast ut ifrå «en langsiktig og allsidig betraktning» som tek omsyn til etterslekta.
Forlangar handlekraft
Denne veka kom også meldinga om ei rekke unge kulturprofilar som forlangar politisk handlekraft i saka om båtflyktningane i Middelhavet. Hanne Hukkelberg, John Olav Nilsen og det nye stjerneskotet Torgeir Waldemar er blant dei som stør oppropet «Jeg lar ikke folk drukne!» Den norske artisten Dosser Brandt i bandet Disaster in the Universe seier til NRK at det er nedfelt i internasjonal lov at det er ei plikt å hjelpe folk i havsnød. «Det bør Norge gjøre i stedet for å sitte og regne på hvor mye det koster å hjelpe folk som drukner. Det strider mot all medmenneskelighet», seier artisten.
Arven etter Bjørnson
Det er ikkje noko nytt at kunstnarane engasjerer seg i samfunnsaktuelle saker. Går vi attende til Bjørnstjerne Bjørnson, var det like sjølvsagt å vere ein hardtslåande samfunnsdebattant som å vere ein finstemt diktar. Særleg engasjerte Bjørnson seg i unionsdebatten og for fredssaka. Då han fekk Nobelprisen i litteratur i 1903, var det somme som meinte at han burde fått fredsprisen i staden.
Samfunnsengasjementet stod også sentralt hjå ein diktar som Henrik Wergeland. Ikkje minst blir han hugsa for arbeidet han la ned for jødesaka i Noreg.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Politiske kunstnarar
Politisk engasjement var ei sjølvfølgje på 1960- og 1970-talet. Der Bjørnson hundre år tidlegare tok den danske kulturkritikaren Georg Brandes’ ord på alvor og «sette problem under debatt», var mange av dei sentrale forfattarane eksplisitt politiske utover på 1970-talet. Den politiske gløden i kunsten og litteraturen har ikkje vore like sterk i ettertid. Kanskje går det til og med an å seie at mange av kunstnarane og forfattarane i større grad forsvann inn i sine eigne verk fram mot tusenårsskiftet, med mindre interesse for og energi til å delta i den store samfunnsdebatten. Bjørnsons sterke verselinje «dog fred er ei det beste, men at man noget vil» blei avløyst av noko slikt som «det jeg vil, er dog at være i fred».
Økolitteratur
No skal eg på langt nær hevde at den beste kunsten er kunsten som har eit siktemål av politisk eller annan art. Å skrive med påhalden penn er sjeldan eit fortrinn. Derimot er det interessant å merke seg at fleire av dei mest framståande forfattarane og kunstnarane i dag i større grad markerer seg i viktige samfunnsspørsmål. Kanskje er det innanfor klimaspørsmålet vi ser det mest vesentlege engasjementet, noko som nedfeller seg både i opprop som det mot oljeleiting i Arktis og i kunsten og litteraturen. Kunstnarane i Green Artists arrangerer for tida ei seminarrekke om kunst og økologi. Og vi har allereie i lengre tid snakka om ein oppblomstrande økolitteratur.
Sosiale media
Det auka samfunnsengasjementet kan dels vere eit resultat av framveksten av sosiale media, der debattane mellom kunstnarar og intellektuelle kan utspele seg både livlegare og raskare enn tidlegare. Lister og opprop kan raskt kome i stand via Facebook og Twitter, og debattane kan utvikle seg vidare i fleire parallelle kanalar.
Samtidig kan neppe teknologien forklare at forfattarane har tatt fornya samfunnsansvar. Eg skal ikkje slå det fast, men det er grunn til å spørje seg om det i dag går føre seg ei etisk og politisk vending i kultureliten. Her vil nok ein del av kunstnarane protestere så fort spørsmålet er stilt. Det er heilt greitt – det store biletet er like fullt interessant. Poetokratiet har vi for lengst lagt bak oss, men ein ny og ansvarleg kulturelite er i ferd med å vekse fram.