Bytter tro mot ytring

Var det Chesterton som sa? – «når folk slutter å tro på Gud, begynner de å tro på avguder». Den franske historikeren og antropologen Emmanuel Todd påstår – med solid nok belegg – at det i hovedsak var folk fra fransk middel- og overklasse, de «blå», som stilte i fredsmarsjen mot terror 11. januar, den gruppen franskmenn som lever i et ulevelig vakuum etter at religionen ble tatt fra dem, de lengter etter noe trygt å stå på. Ytringsfriheten er «trygg». Dessuten har den hang til fremmedhat.

Spytte på

Todd er kjent og fryktet for sine statistikker, han har opprørt franskmennene før. Hans nye bok Hvem er Charlie? – en religiøs krises psykologi er blitt skarpt irettesatt av ­sosialistenes statsminister Manuel Valls, for Todd er ikke snauere enn at han regner med sosialistene som «borgerskap». De fattige, underklassen og de fremmede «innvandrerne» stilte i liten grad.

Forskeren undret seg over hvorfor han selv, som venstre­orientert intellektuell, ikke gikk i gatene for ytringsfriheten den 11. januar – etter mordene i redaksjonslokalene til Charles Hebdo. Og innrømmer at han ikke kunne­ kjenne seg igjen i den blindt massive støtten til ytringsfriheten, som «har som primært mål å spytte på en minoritet i samfunnet».

Retten til å håne

Forskeren gikk i gang – og fant at arbeiderne og innvandrerne, de som tradisjonelt går inn for likhet i samfunnet, satt hjemme under marsjen. Mens de som tradisjonelt kjemper for et hierarkisk samfunn, var overrepresentert. Todds bud på svar er at den ­metafysiske hjemløsheten i landet slår ut i en nærmest religiøs dyrkelse av en radikal ytringsfrihet, som – i følge Todd – ­ønsker å bevare retten til å håne og til å holde en bestemt del av befolkningen nede. Det vekker ramaskrik.

Gudløs offentlighet

Arbeiderklassen, eller de delene av det Frankrike som har kjempet frem Republikken og den gudløse ­offentlighet, stilte altså ikke. Det, derimot, som Todd kaller «zombiekatolikkene» (de som ikke tror lenger, men som har bevart ånden og troens strukturer), er en stor del av protestgruppen. Og sosialistene, som nok trer frem under Republikkens paroler, men politikken deres er usolidarisk – den frarøver folk friheten, skaper ulikhet i samfunnet og har – i likhet med den andre gruppen – en fremmedfiendtlig innstilling til arbeiderklassen og i særdeleshet innvandrere.

Nylig katolske

Når kraften i det å kunne kjenne seg igjen i en sammenheng forsvinner, blir det vakuum. Da, når fornemmelsen av at gammel arv og sammenheng – også det ­religiøse – forsvinner og økonomien er i fritt fall, ja, så er det bare den nasjonale egoismen og individualismen å falle tilbake på. Det var altså de inntil nylig sterkt ­katolske, og dermed motstandere av Republikkens «frihet, likhet, brorskap», som kjente at nå får det være nok, noen må ta grep. Og ytringsfriheten ble ­våpenet. Det at også deres holdninger, de som i Frankrike for ­tiden utkrystalliserer seg i sterke, høyrepopulistiske partidannelser, vil være stuerene.

Metafysisk tomrom

Like etter nyttår skapte den omdiskuterte, franske forfatteren Michel Houellebecq, tilsvarende røre med boken Soumission (Underkastelse) – den handlet også om Frankrikes åndelige krise. Han står på motsatt side, representerer på en måte demonstrantene­ – han ble beskyldt for å være høyreekstrem og rasist da han skrev at Frankrike er «et samfunn som underlegger seg et ­totalitært styre uten sjel». Todds diagnose­ er at landet befinner seg i et «­metafysisk tomrom og en konstant tilstand av angst».

Midt i grøten står altså den høyrepopulistiske borgerklasse og rører i grøten for å lete etter næring for sine religiøse følelser. Som blir ytringsfriheten.

Mister frihet

Lest med foraktlige øyne er det sikkert mye å ­reagere på her. Selv opplever jeg det som en god og rimelig riktig analyse. Visst har underklassen også mistet det nasjonale fotfestet for troen, de kjenner bare ikke seg ikke igjen i det å dyrke ytringsfrihet. Kanskje det er de som bevarer sin tro, og vil føre den videre i et åpnere Frankrike. Det vi vet er at når et samfunn mister sin sjel, går det hundre år og så mister de sin frihet.