Jeg vokste opp med Lars Skrefsrud. Vi, ungene, fikk ordene botsfengsel, Santalistan og bengaltigre som spiste mennesker, særlig misjonærer, rett i fanget. Det konkurrerte med Vill vest og Præriebladet.
Det var på Lillehammer, der han vokste opp. Vi «spiste» den pirrende historien om igjen og om igjen: Den helt umulige som ble den «mulige», jeg tenker i ettertid at antakelig gjorde han mer for verden enn hans bysbarn Thor Heyerdahl og Odd Grythe til sammen.
Lømmelen
«Der hviler en tung, tragisk Skjæbne over hans Ungdom. Faa – om nogen – har haft tristere Livsforhold at kæmpe sig frem igjennom, før han vandt Klarhed over sine Evner og den Livsgerning, han var bestemt til», heter det i Ivar Sæters snart hundre år gamle bok om lømmelen som gikk i lommene på folk og stjal penger og sølv.
Men så snudde det, det gjør det alltid i det mest oppbyggelige. I rette øyeblikk, mens tristessen hang som svarte natta over husmannsstua oppe i lia, slo lyset inn: Gud, du store tid Gud. Slik står det i boka: «Santalerne hører med til Indiens Urfolk, og blandt dette gamle, men degenererede (sic. det skulle tatt seg ut i dag!) Kulturfolk, fikk Misionær Lars Skrefsrud Brug for sine Evner som Digter, Videnskapsmand og Forkynder (Præst). Han oversatte Sange til Santali, studerte Sproget videnskabeligt, tog sig af Folkets Rettsforhold, og lærte samtidig Santalerne Jesu lære, det vil si han blev en missionær i Ordets egentlige Betydning.» Min helt!
Dårlige kår
Alle andre misjoner var uinteressante, Indremisjon, Sambandet, kirken – det var noe annet med Santalistan, ingen av oss visste hvor det var, det var mytisk. Sant og si må jeg, her jeg sitter, tenke meg om for å plassere det på kartet. Egentlig spiller det ingen rolle, jeg vet at det finnes. Eller i hvert fall fantes.
I dag kan jeg saktens gå på gata i Lillehammer og si Skrefsrud, uten å få svar. Gamle helter har dårlige kår, vi lager byster og skulpturer av våre samtidige, som kanskje forsvinner enda fortere.
LES MER: Misjonæren som satte mennesket først
Ingen skremt til tro
Når jeg trenger det, rusler jeg gjerne rundt på Maihaugen. Det senker temperaturen i hodet. Visst er jeg nostalgiker, men nostalgi er å se bakover for å se fremover. Jeg setter meg foran Skrefsrudstua, hvor han vokste opp – der er han et levende minne blant andre hukommelser. Santalmisjonsmøtene var der, det vil si småbyens beste fortellinger. Møtene i Santalmisjonen var positive, ingen ble skremt til tro. Antakelig fordi en samlet seg om «saka», ikke den rette og dramatiske tro. Troen kom på kjøpet.
Ved Santalmisjonsjubileet i 1967 feiret postverket Skrefsrud med to frimerker. Og utenfor murene rundt Lillehammer kirke står Dyre Vaas skulptur av Lars Skrefsrud med åpen frakk og utstrakte hender. På sokkelen står det klart nok: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet».
